Yann Martel: Beatrice & Vergil, Cappelen-Damm 2011, 173 s.
Henry er forfatter og er møtt med utfordringen til å skrive oppfølgeren til en braksuksess av en roman. Han sikter høyt, mektig høyt, hans nye bok vil være banebrytende både i skildring og i fysisk utforming. Han vil skrive en flipp-bok, to bøker med samme tittel i samme perm, den ene et essay den andre skjønnlitterær. Temaet er Holocaust, et tema som i hans øyne krever alle virkemidler tilgjengelig for å gi en rettmessig skildring, spesielt de som ligger utenfor realismen – for hvis historie ikke blir fortelling vil den dø for alle andre enn historikere.
Skriveprosessen tar fem år. Forventningene er høye når han blir fløyet over Atlanteren for å treffe forleggere og andre bransjefolk under en påkostet lunsj. De viser seg å være en eksekusjonspelotong. Essayet er kjedelige, blir han fortalt. Vi begriper ikke hva boken din egentlig handler om. Hvor skal den stilles ut hadde du tenkt? I avdelingen for skjønnlitteratur eller sakprosa? Dette blir for vanskelig, betjeningen må hele tiden tenke over hvilken forside som vises avhengig av avdeling. Hvor i alle dager skal man sette strekkoden når du skal ha to forsider? Nei, dette er usalgbart vrøvl.
Henry, som nå er møkk lei hele forlagsbransjen og fullstendig blokkert, tar med seg kona og flytter til en ny by. Han pensjonerer pennen, begynner å spille klarinett, involverer seg i et amatørteater og tar seg jobb som servitør i en sjokoladeforretning. Livet er herlig, han er fri, skaffer seg en hund og en katt og lever godt på sin første bok som fortsatt selger bra. Etter hvert, når sorgen over hans døde Holocaust-prosjekt letter litt, tar han seg til å svare på leserbrev. Det er da han kommer over en pakke fra en navnebror som bor i samme by.
Pakken inneholder en fotokopi av en novelle av Gustave Flaubert, ”The Legend of Saint Julian Hospitator”. Enkelte avsnitt, som omhandler meningsløse dyredrap, er gulet ut med tusj. Også i konvolutten finner han noen sider fra et skuespill hvor karakterene Beatrice og Vergil skildrer en pære i detalj, flott skrevet med lett og god flyt. Sammenhengen mellom skuespillet og novellen er et mysterium. Det blir ikke mindre mystisk av medfølgende maskinskrevne lapp:
‘Jeg har lest boken deres og beundrer den svært. Jeg trenger deres hjelp. Ærbødigst.’
Det er enten nysgjerrighet eller kjedsomhet i fraværet av skriveglede som inspirerer Henry til å ta kontakt med denne andre Henry som viser seg å være en taksidermist. Han treffer Beatrice, ett esel, og Vergil, en brølape, som utstoppet står til inspirasjon i taksidermistens verksted. Taksidermisten ber Henry om hjelp til å skildre dem, Henry sier ja i håp om at det kanskje kan hjelpe ham selv.
Så begynner reisen i det å sakte forstå hva skuespillet om Beatrice og Vergil egentlig handler om samt løse gåten på hva som skjuler seg bak taksidermistens overalvorlige holdning og antisosiale aura. Vi hører ikke mer om Holocaust før i midten av boken da Henry sier til sin kone at han ser visse likhetstrekk mellom skuespillet om Beatrice og Vergil og hans eget nedslaktede prosjekt. Hun beskylder ham for å se Holocaust i absolutt alt men Henry tar ikke feil.
Alt i alt viser det seg at Yann Martel beseirer oppgaven den fiksjonelle Henry ikke mestrer. Han beskriver Holocaust på en måte som på slutten av boken omtrent fikk hjertet mitt til å stanse. Verdien av denne boken ligger ikke i de spørsmål som besvares men de spørsmål som stilles.
Jeg vil absolutt anbefale å lese denne boken samtidig med en venn, dette er en bok du vil ønske å snakke om når du legger den fra deg. Den er nesten vektløs med sine 173 sider men bli ikke lurt av det, du kjenner tyngden av den når du er ferdig.
