Lars Saabye Christensen fortsetter årets bok der han sluttet forrige. Fortsatt er vi øverst i Kirkeveien på Fagerborg/Marienlyst og fortsatt er den lokale Røde Kors-foreningen sentral i handlingen.
Lars Saabye Christensen: Byens spor. Maj, Cappelen Damm 2018, 540 s.
Vi kunne nesten gjenta det vi skrev i fjor om den første boka: at Saabye Christensen skriver om de samme menneskene og det samme miljøet selv om tidskoloritten blir (ørlite) forskjellig fra bok til bok. Men her har vi en rett linje fra gjennombruddsboka Beatles i 1984 og oppover til i dag. Og han har alt varslet den tredje boka i denne serien om Kristoffersen-familien helt øverst i Kirkeveien.
På denne lange ferden er vi blitt kjent med mange fascinerende skikkelser. Noen har til og med blitt filmet eller blitt gjenstand for serier i TV. Mange er blitt glad i hans forfatterskap. For han griper fatt i mye som de som har oppvokst vest for elva lett kjenner seg igjen i.
Det er de nære skildringene som også er denne bokas styrke. Han går inn i personer og detaljer som er imponerende.
For oss som er vokst opp på en annen kant av byen, blir det, for å snakke rett ut, litt komisk og kunstig av og til. Det er omgangsformer og tiltaleskikker som er merkelige og fremmede. I denne boka hvor vi er kommet til 1956-57 er det fortsatt De og Dem man bruker. Men under overflaten er det likevel et lite tilløp til sosialt drama i hans tekst, bl.a. om hovedpersonen Jespers beste venn Jostein og et kort avsnitt om en som liker å opptre som lege for bydelens eldre, avsnitt som går rett inn i den sosiale nerven. En skikkelig avkledning av den falske hulheten i Frogner-fruenes veldedige sysler i Røde Kors-foreningen er også en skildring som setter seg fast. Alt var ikke like bra hos de vellykkete og bedrestilte! Fru Johnsens slektninger bodde også rundt Frogner plass.
Boka er av beste Saabye Christensen-merke. Men likevel sniker det seg inn en baktanke. Vi savner likesom stinget og engasjementet i deler av boka. Når det er sagt må det likevel ikke unngåes å trekke fram de avsnittene av boka som er blinkskudd i sine enkle og små forteller-øyeblikk, som da skyene danner formasjoner i røyken etter brente klær og kvister i svømmebassenget. Disse små petit’ene er litterære mesterverk i seg selv og gjør store deler av boka til storartet lesing. De går rett inn i nerven.
En flott bok!
