Mahler: Symfoni nr. 1, Concertgebouworkesteret dir.: Mariss Jansons, Konsertopptak 17.11.2006, RCO Live RCD 07001
Det er andre gangen på kort tid at Mariss Jansons kommer med en innspilling av Mahlers første symfoni. Opptaket med Oslo-filharmoniensitter ennå klart i hodet, det er for undertegnete blitt en referanseinnspilling og det var absolutt fler enn sør-tyskerne som var begeistret for denne Simax-utgivelsen.
Hva skal man så si til denne? Den er bra, om ikke bedre, og det naturlige nå er at vi spør oss om når det kommer en innspilling av denne symfonien med det andre orkesteret han nå er sjefsdirigent for, nemlig Det bayerske radiosymfoniorkesteret.
Begge de utgitte innspillingene er konsertopptak. Fra Oslo merkes bare publikum hvis man bevisst går inn for det, på den nyeste innspillingen er publikums tilstedeværelse et absolutt must. Den skaper spenning, nærvær og ikke minst stemning. Det er også slik vi skal ha det. Få med deg applausen til slutt og legg merke hvor varm og forskjellig den er fra det relativt kalde publikummet i Oslo. Amsterdampublikummet viser tydelig at de setter pris på sin sjefsdirigent, det blir ikke den pliktskyldige håndklappen som de pensjonerte legene og de overpudrete Oslo 2-damene i Konserthuset står for.
Concertgebouworkesteret har truffet en innertier med å presentere store øyeblikk i konsertsalen på denne måten – og på sitt eget CD-selskap. Med den store hjelpen som digital opptaksteknikk kan gi dem er de i stand til å gi oss en CD-innspilling svært kort tid etter konserten. Dette opptaket er fra litt før jul i fjor, og det er derfor bare trykkingstiden som i praksis medfører at det kan ta noen uker å få det ut. Allerede nå foreligger det mange innspillinger med Mariss Jansons i spissen for dette orkesteret.
Dette blir intet unntak. Concertgebouworkesteret er på mange måter et Mahler-orkester. Det var med det han befant seg da store deler av den syvende symfonien ble unnfanget og båret fram i sinnet på lange spaserturer på dikene. Og det er her de unike stortrommeslagene hadde sine opphav, slag som i opprinnelig form kan høres i enkelte av hans siste symfonier. Instrumentet står fortsatt utstilt i Amsterdam.
Med et slikt orkester blir det også et magisk møte mellom orkester og dirigent. Det er ikke før fanfarene i siste del av førstesatsen at orkesteret virkelig spiller ut. Mariss Jansons holder igjen og sørger for å beholde det lyriske preget i nesten hele førstesatsen. Med Fader Jacob i tredjesatsen opplever vi et varm nærvær vi ikke er vant med i denne satsen. Et absolutt høydepunkt!
Når vi er spent nesten mot pinebenken mot hva som kan komme, føles det nesten som en befrielse når symfoniens titanske former velter seg ut i sistesatsen. Som en seiersmarsj, som himmelske fanfarer!
Ta da med at publikums varme tilfører denne innspillingen en ekstra verdi. Opplevelsen er ikke over med siste dobbeltstrek. Du får lyst til å klappe selv, hjemme i din egen stue!
