Oslo Konserthus 10.3.2011 Beethoven: Symfoni nr. 8, François Devienne: Piccolokonsert nr. 8 [omarbeidet fløytekonsert), Josef Suk: Märchen – suite fra Raduzand og Mahulena, Oslo-filharmonien, Andrew Cunningham – piccolofløyte, Bertrand de Billy – dirigent
En piccolofløyte signaliserer anerledes toner. Den altfor påtrengende skarpheten i høyden til tross, den når inn til oss med triller av fuglesang, av kvitring og noe nytt og oppkvikkende, av vellyd og bud om vår og varmere tider vi så altfor mye trenger slike slafsete marsdager som dette.
Bevisst eller ikke, den liflige fløyten hadde akkurat den funksjonen vi trengte. Vi ble løftet opp til en helt annen verden med denne fløytekonserten, som er omskrevet fra vanlig fløyte til piccolo. Den franske rokokko-komponisten Devienne, populært kalt Frankrikes Mozart, sto bak tonene og Oslo-filharmoniens egen piccolofløyte-solist Andrew Cunninghamsto for transkriberingen og framføringen.
Dette lysstreifet av sol varmet godt og sto i flott kontrast til en staut framføringen av Beethovens åttende symfoni. Hva skal vi så si om den så å si ukjente – i hvert fall her hjemme – komponisten Josef Suk? Omtrent ikke annet enn at hans orkestermusikk er vakker, flott instrumentert, men savner trøkk og sting. Langt innpå Richard Strauss i bruk av det nesten overlessete orkesterapparatet ga det inntrykk av en musikerpersonlighet som kjenner sitt orkester og sitt musikerhåndtverk – men hva så?
De fåtallige tissetrengte med lav selvtillit i salen hadde åpenbart fått med seg langt mer enn undertegnete i denne suiten av scenemusikk fra begynnelsen av det forrige århundret. Dette begynner å bli pinlig. Hva skal vi gjøre når vi opplever en musikalsk prestasjon som vi virkelig må reise oss for?
Hoppe kollektivt i taket?
