Lille maurtue, vennligst velt det store lasset!

Spion i Hitlers rike

Da boken ankom ble jeg spent, men etter å ha lest forordet fikk jeg litt kalde føtter. Tidligere har jeg besøkt Dresden, og har sett hvordan deres stolte kirke, systematisk har blitt bygget opp. Dette har gjør at jeg har et personlig forhold til det som senere skulle bli fortalt i boken. Derfor lot jeg boken vente, mens jeg gjorde meg klar til hva som senere skulle komme.

Vel i gang fant jeg boken lettlest. Språket er jevnt over muntlig og til tider muntert. Dette bidrar også til litt av hva jeg har og utsette ved boken. Det føles det som om man har hatt dårlig tid, samtidig blir episoder med vår hovedperson og forskjellige piker tillagt litt for mye vekt i forhold til hovedhistorien. Sett bort i fra diverse skrivefeil og gjentatte uttalelser om piker, vin og sang gir boken et sterkt og vedvarende inntrykk. 

For det er slik vi må se denne boken, ikke som en glorifisering av Sverre Bergh og hans liv, men som en lærebok. Med dette mener jeg ikke at vi alle skal hive oss på et studie i et land vi er i krig med og begynne med dyptgående og farlig spionarbeide. Nei, det er det faktum at det hjelper og man kan! Spion i Hitlers rike er en bok som viser på aller tydeligste vis at man som en enkelt person, selv når man er så ung som 20 år, kan gjøre en forskjell hvis man vil. Selv om Sverre befant seg midt i Dresden med SS og Gestapo luskende rundt hjørne så turte han å gjøre det han kunne for å hjelpe de allierte. Han risikerte livet sitt ved å kjempe for den sak han følte var rett. Dette hjalp både hans sak og verden med kampen mot Hitlers tredje rike. I dagens samfunn har de fleste mistet troen på at det hjelper og gjøre noe. De fleste driver rundt og lar “demokratiet” avgjøre hva som er best for en, gjerne mens man tar en kaffe med venner og klager over hvor galt alt gjøres. Denne boken vil gi de fleste et spark bak, gå ut og kjemp/jobb for det du mener er rett; Det er utrolig hva en person kan utrette! 

Boken bidrar med mye informasjon om annen verdenskrig på et personlig nivå. Dette gjør det hele mye mer ekte og lettere å forstå. Gjennom hele boken blir historie fortalt med førstehåndserfaring noe historikere aldri kan nærme seg med sine tolkninger og forsknings resultater. Videre får man også se hvordan man klarte og spionere, smugle ut spiondokumenter og bedrive annen ulovelig aktivitet i et av verdenshistoriens mest kontrollerte og overvåkede riker. 

Som det ble nevnt i forordet ble de skjebnesvangre timene for Dresdens innbyggere fortalt fra bakken, mellom bombene og kulene. Noe som ofte blir trivialisert fordi det var de “snille” som gjorde det, som oftest er det slik med historie at det er redigert og tilpasset slik at dem som hører på skal få den oppfattning forfatter ønsker. Her fortelles det av et tidsvitne, av ingen annen grunn enn å ville fortelle hva han selv så og følte på kroppen. Ikke fordi han ønsker at lytteren skal gjøre seg opp en formening, men fordi han vil fortelle hvordan det var. Ville verden sett annerledes ut hvis alle lærte ting ut ifra hva som skjedde, og ikke ut ifra hva man ble fortalt. Ja, det både tror og håper jeg. 

Spion i Hitlers rike blir litt for snever til å brukes som et historieverk i for eksempel en skole som skolebok. Derimot fungerer den fint som et tillegg, også for dem som ønsker å forstå og kanskje lære mer om hva som skjedde under annen verdenskrig. Boken kan som tidligere sagt bli en smule banal i sitt språk, men sett i forhold til tiden den omhandler er ikke det til å rynke på nesen av. Kos deg heller med å tenke på hvordan man forholdt seg til slikt før i tiden, for her får du det slik det var før. 

Jeg anbefaler på det sterkeste boken for alle som interesserer seg for krigen og historie, men fraråder å bruke den som sengelitteratur. Dette fordi noen seksjoner inneholder både grafiske beskrivelser og sentimentalt innhold som kan ødelegge selv den beste nattesøvn.