Magnus Lindberg: Aura (1993/94), Engine (1996)
London Sinfonietta dir.: Oliver Knussen Deutsche Grammophon 20/21 463 184-2
Dette er første gang disse to verkene av den finske komponisten Magnus Lindberg kommer på CD. Derfor er det også en utgivelse som ikke er lett å komme forbi. Lindberg er i dag den mest kjente av aktive unge komponister av den nye generasjonen som kommer etter giganter som Rautavaara, Sallinen og Kokkonen som har satt det aktive skapende finske musikklivet i fremste rekke i verden i dag.
Aura er skrevet til minne om den store polske komponisten Lutoslawski som døde mens han var opptatt med å komponere dette verket. Det er et stort anlagt verk med nesten symfoniske former med fire satser som framføres uten pause. I formen kan det være likt symfoniene som Lutoslavskij laget. Det er også det lengste verket vi har hørt fra hans side.
Sammenlikningen med symfoni er ikke direkte ment fra komponistens side. Men han har heller ikke så mye i mot det. Selv om de fire satsene spilles i ett, er oppdelingen likevel ikke til å unngå. Det er først og fremst de store formene som gjør dette til et svært fascinerende verk.
Engine fra 1996 er en langt annen type verk. Her er det kontrapunktikken som dominerer. Han anvender et ensemble og ikke et helt symfoniorkester. På sett og vis vender han tilbake til eksempelvis verk som Kraft fra 1983/84 som ble hans virkelige store gjennombrudd og som skapte en ikke liten oppstandelse ved sin Cage-liknende bruk av tilfeldige gjenstander som rustne metalldeler og liknende: ‘bare det ekstreme er interessant.’
Jeg kan ikke fri meg fra det, men ofte når jeg hører Lindberg må jeg assosiere med den ‘seriøse’ delen av Frank Zappa. Selv om sammenlikningen ikke holder – Lindberg gikk på ingen måte videre på den veien som den amerikanske rocke-gitaristen fulgte – eier de det samme rappe anslaget, hurtige fraseringen og raske måten å formidle et uttrykk på. Siden disse to verkene gis ut på CD for første gang har du sjansen til et musikkhistorisk kjøp.
