Lise Davidsen ga oss en overbevisende demonstrasjon av sin sangkunst da hun framførte Richard Strauss’ fire siste sanger i Oslo Konserthus. Hun er vår nye store sangstjerne. Allerede tett belagt med internasjonale oppgaver, hun skal bl.a. synge tittelrollen i Ariadne auf Naxos i Glyndebourne i sommer. Kursen er fast staket ut. Hun er ennå ung og har det meste foran seg men allerede nå overbeviser hun sterkt når hun opptrer. Hun funkler som en diamant.
Som i Richard Strauss. Disse fire sangene skrev han helt på slutten av sitt liv i 1948 og de var tilegnet Kirsten Flagstad som også urframførte dem. Det er vemodig vakkert å høre dem. Richard Strauss var den siste romantiske komponisten av format og selv om det nok flyter over enkelte steder, er dette likevel utrolig vakker musikk.
Oslo Konserthus 2.3.2017 Arvo Pärt: Fratres, Richard Strauss: Vier letzte Lieder, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 11, “Året 1905», Oslo-filharmonien, dir.: Stefan Solyom, Lise Davidsen – sopran
Lise Davidsen tok godt vare på de vakre øyeblikkene, vi levde oss inn i musikken og hennes framføring der hun varsomt tok for deg komponistens toner. Hun holdt god kontroll på sin store stemmekraft. Det var mer innlevelsen som fikk det til å vibrere i oss framfor at hun briljerte med sterk stemmekraft som hun hadde store muligheter til. Du blir satt i en stemning av sørgmodig melankoli når du hører disse sangene framført på denne måten.
Ett er sikkert: Lise Davidsen har en stor karriere foran seg!
Konserten åpnet med Arvo Pärt og hans Fratres fra 1970-tallet som på mange måter tåler å bli karakterisert som hans gjennombruddsverk med sine repeterende nesten gjentagende toneganger og mange pauser. Og først og fremst stillhet. Musikk med klare bånd tilbake til bysantiske toner fra tusen år tilbake.
Den ellevte symfonien til Sjostakovitsj tilhører sammen med den syvende (Leningrad-symfonien), den tiende og den tolvte (Året 1917) rekken av hans timelange store symfonier som med unntak av den tiende er episke og forsynt med tilnavn knyttet til historiske begivenheter. Den ellevte har fått tilnavnet Året 1905 med henvisning til forløperen for revolusjonen i Russland som i 1905 ble blodig slått ned av tsarens soldater da de skjøt direkte mot demonstrerende folkemasser i daværende St. Petersburg. ‘Den blodige søndagen’ 22. januar 1905 har derfor fått en særskilt plass i russisk historie.
Symfonien er så å si programmatisk. I begivenheten som skildres 22. januar hører vi eksempelvis geværskudd i skarptrommene men over hele symfonien hviler en lavmælt stemning av sorg for å illustrere de russiske folkemassenes lidelse og sult. Tredjesatsen består av en sørgesang presentert av bratsjene. Sistesatsen forutser på en måte den kommende revolusjonen over ti år etter. Triumferende klanger seirer over lidelsen.
Symfonien er blitt en av komponistens mest populære. I Sovjetunionen vakte den begeistring på slutten av 1950-tallet mens den her i Vesten mer ble avfeid som ‘plakatkunst’ og ‘kommunistpropaganda’. I dag ser vi nok anerledes på det.
Den sympatiske unge svenske dirigenten Stefan Solyom ledet konsert med fast hånd.
