Wagner: Tristan og Isolde
Placido Domingo, Nina Stemme, Olaf Bär, Mihoko Fujimura, René Pape, Ian Bostridge
Chorus and Orchestra of the Royal Opera House, Covent Garden, dir.: Antonio Pappano, EMI Classics 7243 5 58006 2 6
Det må innrømmes: denne CD-versjonen av Tristan og Isolde holdt ikke helt hva den lovet, eller kanskje rettere, hva vi forventet. Umiddelbart følte jeg en liten skuffelse første gang jeg hørte den. Det viktigste: elektrisiteten var der ikke, dramaet ble ikke bundet sammen av den eksalterte spenning som særpeger store framføringer. Det ble ikke den helt store opplevelsen ut av dette.
Bare se på rollelisten. En kan bli imponert av mindre. Vår tids ledende tenor, og operasjef, samt denne sesongs Isolde ved Bayreuth-festspillene i nyinnstuderingen av oppsetningen av dette store kjærlighetsdramaet. Britenes store stjerne Ian Bostridge må tåle liten skrift i dette stjernegalleriet og det sier alt. I tillegg, dette var innspillingen Antonio Pappano skulle triumfere med. Den nye musikksjefen ved Covent Garden har til nå savnet det helt store utropstegnet etter sitt navn, som en Haitink eller Solti.
Men mest av alt, dette var innspillingen som EMI-konsernet skulle ta en jublende avskjed etter alle sine store seire på grammofon- og CD-fronten gjennom mange tiår. For det går sterke rykter om at dette er den siste store innspillingen som EMI gjør av noen opera. Produksjonskostnadene er blitt for store. De skal heller surfe videre på tidligere års store innspillinger, og der har de nok å ta av. For evigheter.
Men når den første skuffelsen har lagt seg må det likevel sies at dette er en meget kompetent innspilling, skikkelig gjort og med fremragende krefter. Og ikke minst, Wagners musikk er noe som du ikke kan stille deg likegyldig til. Om du ikke bindes av den, i samme grad som du kan med andre tilgjengelige innspillinger, er den allikevel verdt å få med seg. Om ikke minst, for vår svenske soprans del. Hun overbeviser sterkt i tredjeakten. Og duetten i andreakten har tilløp til elektrisitet i seg.
Det er kanskje skuffelsen over seksti år gamle Placido Domingo som gjør det. Ikke synger han dårlig, praktfullt kan det til tider låte, men Wagner er ikke hans fremste område og du hører altfor tydelig at han ikke har den tyngden som forlanges til en rolle som denne.
Selv om innspillingen ikke gløder er det likevel mye å frydes ved. Innspillingen gir deg et Wagner-drama i sin fulle bredde og selv om du gjerne kunne ha ønsket mer, skal du ikke være lei deg for det du ikke får høre. For ved annengangs gjennomlytting finner du nok å glede deg ved.
Det er et paradoks at denne innspillingen er tilegnet Carlos Kleiber(1930 – 2004). For Kleiber har gjort 1980-tallets innspilling av denne operaen, en innspilling som står seg godt mot denne. Men fremdeles vil jeg fastholde at Flagstad-versjonen fra 1952 (også EMI) holder koken som den foretrukne og at de siste års innspilling ble gjort på statsoperaen i Wien med Deborah Voight i 2003.
Men ingen av disse innspillingene kan som denne stille opp med surround-lyd og ekstra dvd med partitur-utsnitt og andre lekkerbiskener.
