Liv Dommersnes – ekte og usminket

Liv Dommersnes: Alt har sin tid.
Gyldendal 2001 267 s.

På dagen seksti år etter at hun sto på scenen på Nationaltheatret for første gang, lanserte hun sin egen selvbiografi i publikumsfoajeen på Nationaltheatret forrige uke. Rundt henne var samlet venner og kjente fra et langt liv, også det man ubeskjedent kan si er essensen av vår levende teaterhstorie. For her var de samlet for å hylle en stor kunstnerinne, en venn og teatermenneske.

Liv Strømsted het hun den gangen hun feiret sine største triumfer på scenen. For flere generasjoner gjorde hun et stort inntrykk, hun brennemerket opplevelsen, først i teatret, siden gjennom poesien og opplesingene. Kanskje aldri har det vært noen som har fengslet et publikum så sterkt gjennom opplesinger av lyrikk og prosa.

Vi følger henne helt tilbake til hun ble tatt imot og båret fram av den aldrende Bjørn Bjørnson i hans siste regioppgave på Nationaltheatret, gjennom Studioteatret etter krigen og de store nervemessige påkjenningene opplesinger helt alene kunne gi.

På seksti-talllet trakk hun seg gradvis tilbake fra scenen, skiftet navn til Dommersnes, opplevde sitt livs skyggesider men publikum har de siste tyve årene kunnet oppleve henne gjennom diktopplesinger og på Nationaltheatret og Intimteatret i enkelte oppsetninger.

Nå har hun kommet med sin egen bok. Den er skrevet av henne selv og ikke ført i pennen av andre. Dermed blir det en dypt personlig bok, en bok hvor vi lærer å kjenne hovedpersonen på virkelig godt og vondt. Dette er bokens store styrke. Det personlige og ekte preget i den fengsler oss og tar oss med på reiser gjennom lys og mørke.

Hun har heller ikke skrevet noen bok om ‘fiskebollene’ sine, som hun selv sier. Dette er plaudrende, men usminket – og følsomt.

Teaterfolk lever gjerne i sin egen verden. Der kan også den store faren ligge. Men vi kan tross alt ikke ha noen innvendinger på at dette er hennes liv, framstilt slik Liv Dommersnes ønsker å se det. Ærlig og rett fram, til tider kanskje dristig. Men ikke noe oppsiktsvekkende, ingen private avsløringer, ingen skandaler – og takk for det!

Selvfølgelig kan det innvendes at en slik biografi hadde vært mer omfattende og grundig hvis den hadde vært ført i pennen av en profesjonell skrivemann. Det er sikkert riktig, men samtidig ville framstillingen miste mye av ekthet og opplevelse. Det er Liv Dommersnes som taler direkte til oss, usminket og fra hjertet.

Dette er en viktig bok fra en stor kunstner, den er dessuten et viktig bidrag til vår teaterhistorie.