Marit Reiersgård: Stolpesnø, Gyldendal Norsk Forlag 2012, 308 s.
Marit Reiersgård er et navn vi burde merke oss. Hennes debutbok viser en usedvanlig fin hånd og en mesterlig evne til å lage et omfattende og intelligent intrigenett med den overraskende løken gjemt inne i den andre som er en mester verdig. Riktignok faller boka en god del i den siste fjerdedelen men hun har allerede vist så lovende takter at hun behøver ikke neste gang ha hastverk med å oppfylle forlagenes deadlinje eller sitt eget hastverk med å få ting på trykk.
Boka starter som en tradisjonell krimfortelling. Et lite barn blir borte i snøen i et villastrøk i Lier-traktene. Etterhvert som vi bli kjent med personene, lokalsamfunnet og omstendighetene nøstes den ene hemmeligheten etter den andre opp. Det lille ‘sandemose’ske’ samfunnet som forfatteren helt tydelig har et agg til, viser seg å inneholde både det ene og det andre av ting som ikke tåler dagens lys. Leseren føres fra den ene opplagte løsningen til den andre. Denne delen av boka likte jeg så absolutt. Her er det nerve og intelligens.
Bare synd at det faller en god del når hun tar fatt på sluttscenene som hun har valgt å dramatisere litt ekstra. Den dramaturgiske nerven faller, spennet blir borte, det blir for platt. Men fram til da har vi allerede hatt en svært god leseropplevelse, og vi tilgir så gjerne selv om vi gjerne skulle sett en slutt med mer fynd og klem. Hun har beskrevet en småbarnsfamilie levende og godt og lokalsamfunnets trange kulisser får seg noen riktig velfortjente snytinger.
Litt erfaring og litt mer tålmodighet og vi kan vente noe stort fra hennes hånd!
