Oslo Domkirke 18.3.2004 Oslo Kirkemusikkfestival
Bach arr. Robert Franz: Kantate 198 (Trauer Ode), Mendelssohn: Symfoni nr. 2 (Lobgesang)
Kringkastingsorkesteret, Oslo Domkor. dir.: Christoph Spering, Kari Postma (sopran), Marianne Beate Kielland (alt), Helge Rønning (tenor), Magne Fremmerlid (bass)
Bevares for en musikk! Mendelssohns Lobgesang kaller ikke akkurat på de stillere enger, her er det fullt trøkk fra start til mål. Til Herrens pris, for å si det slik.
Men før lovsangen fikk vi en førstegangsframførelse her hjemme av Bachs kantate nr. 198 i versjon av den romantiske komponisten Robert Franz som ellers er kjent for sine Lieder.
Arrangemenet skulle inngå i et tenkt prosjekt med den romantiske Bach – slik så man kanskje også Mendelssohns store symfoni – men for oss virker det som om den romantiske komponisten (Franz) hadde ført på litt for mye kulør på Bach. Framført i et kirkerom var det tydelig at det ble litt for mye søl med etterklangen. Særlig i orkesterpartiene synes vi det ble for mye saus.
Men vakkert, bevares! Uansett hvordan man snur og vender på det kan man ikke frata Bach hans gedigne og vakre klang. Særlig koret hevet seg opp mot de største tinder.
Og så var det Mendelssohn. Hans Lobgesang-symfoni tilhører ikke av hans mest framførte, noe som kanskje mer skyldes formen framfor kvaliteten. For det er et svært mektig verk og det har spektakulære lange partier hvor vi hensettes nesten i trance. Et fem kvarter langt verk med et hovedmotiv først presentert i messing som start på førstesats og som avslutning for fullt kor og orkester.
Spektakulært javel. Vi skal ikke nekte for at det kanskje kan finnes noen opp gjennom musikkhistorien som har sett mulighetene i dette verket. Men framført på denne måten – i et kirkerom – kommer dets kvaliteter fram på en overbevisende måte. Vi er kjent med verket, men aldri hørt det i en slik sammenheng. Her kan vi ikke si annet enn at det blir svært forskjellig og kommer til sin absolutte rett.
Skal man karakterisere Mendelssohn som den romantiske Bach er man avgjort inne på noe med dette verket. For unge Felix skrev for kirkerommet, eller med kirkerommet i tankene. I denne symfonen snubles det ikke i sekstendelene. Her holder etterklangen seg der den skal være, som støtte for koret og for å fylle ut for instrumenter og solister.
Det er utrolig at egentlig et ‘lite’ symfoniorkester som Kringkastingsorkesteret var ansvarlig for denne orkesterklangen som normalt skulle tilhøre et orkester av langt større omfang. Men det var bare fire kontrabasser å se, ikke åtte eller tolv som det låt som!
Vi kunne også se det på de vokale prestasjonene. Visst var koret stort og flott og må finne seg i spille hovedrollen på en kveld som dette. Men også solistene, i særdeleshet Kari Postma, kom utmerket fra sitt møte med kirkerommet. Hennes ellers litt spede men klokkeklare sopran var som en sølvfugl som kvitret høyt og nydelig der oppe mens Helge Rønnings tenor fikk dramatisk nerve og kraft i lovsangen. Mellom disse lå Marianne Beate Kiellands vakre og velmodulerte altstemme og Magne Fremmerlid viste en solid bass i Bach.
Mendelssohn kan på mange måter stå ansvarlig for å ha brakt Bach tilbake i førersetet, hundre år etter at fader Johann Sebastian døde. Om han kan kalles den romantiske Bach med rette, er likevel en annen sak. Men at hans største og mektigste symfoni gjorde inntrykk, er svært pent sagt.
Dette var en kveld som fikk oss høyt opp. En lovsang til musikkens pris!
