Richard Flanagan: Den ukjente terrorist, Cappelen Damm 2008, 296 s.
Plottet har vi sett før, både på film og scenen. Der det med størst virkning har gjort inntrykk er i Fassbinders Katharinas Blums tapte ære, en opprinnelig film som nå også er dramatisert for scenen og spilles en rekke steder i Tyskland.
Men Richard Flanagan er ingen Fassbinder. Han evner ikke på noen måte å gi samme grøss og troverdighet til sin fortelling som Hans-Werner Fassbinder i sin tid gjorde. Én ting er tidsforskjellen mellom 1970-tallet og i dag – Baader-Meinhof og selvmordsbombere i Irak og Tsjetsjenia, for den saks skyld Nixon og Bush – men det er på langt nær alt. Der Fassbinder skapte en skrekkvisjon og sendte grøss nedover ryggen på oss blir Flanagan knapt en fis. Det verste er at han skriver også dårlig.
Det hjelper ikke å slå i bordet med australske priser. Denne romanen hadde fortjent en mer skrivefør hånd og en forfatter med evne til å framstille et uhyggelig scenario på en mer levende måte. Plottet er i utganspunktet spennende. En ung jente blir med en ung mann hjem. Neste dag våkner hun og får slengt ut over alle forsidene og i TV-kanalene at hun er en ettersøkt terrorist, Australias “svarte enke”, et mystisk menneske som har gjemt seg i alle år under identitet av stripper og nattklubbdanserinne.
Dessuten er kulissene konstruert med brechtiansk snerr. Vi konfronteres med samfunnets skyggesider med narkotiserte mennesker i strippebusiness, narkosmugling og store konglomerater av tilsynelatende kunstelskende samfunnstopper, menneskesmugling av kinesere som dør innestengt i containere – alt dette er som hentet ut fra en hverdag vi konfronteres med i media. Men politi, politikere og offentlighet er ikke interessert i dette, snarere å bygge opp en hysterisk menneskejakt mot en enkeltstående og uskyldig ung jente.
Derfor er det synd at forfatteren roter seg bort i stillestående og meningsløst språk og at han rett og slett ikke evner å gi plottet sitt farge og innhold. Det er helt lov å bruke Fassbinders plott om og om igjen, dette trenger vi ikke minst i dag å bli minnet om, men vi må ha en dirrende tagg i dette, en beretning som ryster oss og gir oss alvorlige ettertanker. Verden er rett og slett ikke blitt bedre etter 1970!
