Sibelius: Symfonier nr. 6 og 7, Tapiola
Lathi Symfoniorkester dir.: Osmo Vänskä BIS CD 864
Innspillingen av symfoniene 6 og 7 fullfører det store prosjektet Lathi Symfoniorkester og Osmo Vänskä har gjort med å spille inn Sibelius’ symfonier.
Det er ikke å ta for mye i å si at disse innspillingene snur opp-ned på vår forståelse til nå av Sibelius. Det er ikke bare det historisk nyskapende ved disse innspillingene som er bemerkelsesverdig, men at de framfører Sibelius på en måte som vil sette spor etter seg i ettertiden.
For å ta det historiske først: gjenopptakelsen det ‘glemte’ symfoniske diktet Skogsrået var en av 1996’s viktigste CD-begivenheter. Dette var Sibelius-musikk av en slik kvalitet at det virket utrolig at mesteren la det vekk med beskjeden ikke egnet for videre oppførelse.
Dernest kom den femte symfonien for første gang i sin urversjon, et verk som er klart forskjellig fra den offisielle femte symfonien. Senere fulgte innspillinger av den første og fjerde symfonien og (også) den ‘forsvundne’ scenemusikken til Karelia (begge CD’ene vil bli senere omtalt av Kulturspeilet).
Den sjette og syvende symfonien er Sibelius på sitt mest lyriske. Her er få grublerier eller dystert kneisende graner. Der er de lyse stemningene som dominerer, selv om symfoni nr. 6 er i d-moll. I den syvende går han utover den symfoniske formen ved at den bare er i en sats og har et tema som bygger på en none-akkord i oppløsning.
Uansett hvor mye historisk interesse disse innspillingene av Sibelius bringer med seg, er det først og fremst utførelsen som er det mest bemerkelsesverdige. Osmo Vänskä holder sin tolkning fri for manierer og tenkte tusen sjøer. Derimot tar han seg god tid til å la musikken synke og la Sibelius’ musikk framtone uten for mye pompøsitet og grandieur.
Det er dette som er denne innspillingens styrke: den beskjedne ettertenksomhet, fritt for føleri og selv i de kraftigste passasjene i den syvende symfonien holder han mulighetene for eruptive ladninger tilbake og lar musikken tale i all sin lyriske skjønnhet.
For litt mer enn ti år siden gjorde Gøteborg Symfoniorkester også Sibelius’ symfonier for BIS. Oslo-filharmoniens tre CD’er av hans symfonier må også nevnes. Det er et godt sammenlikningsgrunnlag, for vi har nå tre nordiske orkestre som hvert på sitt vis uttrykker Sibelius på en ren og stilisert måte, og som vil være med på å sette standarden for hvordan Sibelius skal tolkes inn det neste århundret. Lathi Symfoniorkester og Osmo Vänskä kommer ikke opp mot den friskheten som Mariss Jansons og Oslo-filharmonikerne er i stand til å oppvise på sine til nå tre CD’er (de har ennå ikke spilt inn den fjerde, sjette og syvende).
Men der Lathi-symfonikerne har sin styrke, er i den utsøkt briljante og varme klangen som også er et resultat av BIS-teknikernes krav til perfeksjon. Bare det beste er godt nok – og foreløpig holder jeg en knapp på denne innspillingen.
Nå venter vi bare på innspillingen av den til nå ukjente åttende symfonien av Sibelius, den som etter sigende havnet på peisen i mesterens egenigangsatte autodafé i 1940. Men vi har sterk tro på at også denne makter Vänskä og Lathi-symfonikerne å rote fram – selv fra asken.
