Oslo Konserthus 27.3.2003 Mozart: Symfoni nr. 33 Larsson: Fiolinkonsert Beethoven: Symfoni nr. 2
OSLO-FILHARMONIEN Stig Nilsson, fiolin dir.. Manfred Honeck
Det er den lyriske siden som er mest framtredende i Lars Erik Larssons fiolinkonsert (1952). Riktignok innehar den sterke trekk av neoklassisisme og en kan også ane komponistens noe forsiktige tilnærming til tolvtonestilen, noe som kanskje var uungåelig i og med at Alban Berg en tid var hans komponistlærer i Wien.
Men konserten er i tradisjonell dur og moll og det lyriske og romantiske er framtredende. Stig Nilsson framførte landsmannens konsert på en overbevisende varm måte. Ikke merkelig at han er ‘inne’ i denne konserten, den har fulgt ham i hans lange musikerkarriere. For 25 år siden kunne han fortelle at komponisten oppsøkte ham da han prøvde med Malmö Symfoniorkester for å spille denne konserten.
Lars Erik Larsson er en komponist som har etterlatt seg verk som de fleste kjenner, eksempelvis Pastorale-suiten. Hans er også tonesetteren bak den norskeske av alle norske sanger, Norge i rødt, hvitt og blått.
Stig Nilsson kvitterte for den langvarige begeistrete applausen han fikk ved å spille Øistein Sommerfeldt som ekstranummer.
Men det var Beethoven som tok kaka. Inntrykket vi fikk fra sist ukes konsert med Corolian-ouverturen ble bekreftet med framførelsen av den andre symfonien. Oslo-filharmonien begynner å få usedvanlig godt tak på denne komponisten for tiden. Det er først og fremst den helstøpte presisjonen som særmerkes. Det blir fynd og klem over spillet, og vi fryder oss.
Manfred Honeck ledet konserten.
