Bruckner: Symfoni nr. 7
Royal Scottish National Orchestra dir.: George Tintner Naxos 8.554269
Georg Tintner overrasket en hel musikkverden da han kom med innspillingen av Bruckners andre symfoni i originalversjonen for halvannet år siden, en CD-utgivelse så sensasjonelt spenstig og bra at Kulturspeilet karakteriserte den som ‘årets utgivelse’. Først og fremst på grunn av hans rolige tilnærming til Bruckner, men også fordi han var den første som maktet å gi en helreist tolkning av den lite spilte andre symfonien slik den opprinnelig var skrevet, en versjon Tintner mener er den beste.
De senere Bruckner-utgivelsene holdt kanskje ikke samme nivå, men de representerer likefullt kvalitetssterke innslag i floraen av innspillinger av hans symfonier.
Han har brukt forskjellige orkestre, men hans tilnærming og forståelse er den samme. Og det er dette som gjør disse innspillingene så unike. Tintner er elev av Fritz Schalk som selv var elev av Bruckner og har stått for mye av redigeringen av hans symfonier.
Den syvende symfonien er ved siden av den fjerde hans mest framførte. Spesielt er de ‘wagnerske’ mørke klangene i annen-satsen kjente – og dels misbrukt: det var denne satsen som tysk radio sendte uten stans den dagen det ble kjent at Hitler hadde tatt sitt liv. Nye og gamle nazister har misbrukt Bruckner i tiden etterpå når Hitlers dødsdag skulle markeres – selv om vi får håpe at Oslo-filharmonikerne som framførte denne symfonien 30. april for et par år siden ikke gjorde det med bevisst vilje.
Det er en svært uvanlig versjon Tintner lar oss høre. Bevisst har han tonet ned de mørke klangflatene hos Bruckner i denne symfonien. I stedet trekker han fram de mer lyriske partiene. Symfonien får et mindre dystert preg ved det. De som forventer en innspilling av denne symfonien slik man kanskje er vandt til å høre den, vil muligens bli skuffet. Tintner skjærer utenom den bruckners’ke dysterheten og gir oss i stedet en symfoni uten antatte dødsbudskap fra Wagner – motivet i annensatsen påstås å være influert av meldingen om Wagners død på Sicilia våren 1883 (hvilket er en myte, satsen ver skrevet ferdig før meldingen om Wagners død kom og det må bare være instrumenteringen som skal ha fått et ferniss av dødsbudskap i seg).
I den grad symfonien peker mot Wagner er det bruken av Wagner-tubaene, som særlig i annensatsen er med på å gi musikken en mørk koloritt.
Tintner går sine egne veier. Han er totalt upåvirket av de vedtatte normer for hvordan Bruckner skal tolkes og lyde. Dermed blir det også uvandt å forholde seg til hans innspillinger. Om noe er praktfullt – og dels grensesprengende, som den andre symfonien – er annet kanskje mindre verdt å ta av seg hatten for. Jeg vet ikke om jeg vil rangere denne versjonen av den syvende symfonien blandt de jeg helst foretrekker – og da slipper Berliner-filharmonikerne og Karajan sammenlikning med Tintner ved denne anledningen.
Men dette frarøver ikke innspillingen dens verdi av å være en mer enn patent innspilling av den syvende symfonien.
