Madeleine Forte spiller Frédéric Chopin

En pianist som favner vidt: konserter på scenen, i radio- og TV-studioer og med egen doktorgrad!

Den fransk-fødte pianisten Madeleine Forte startet sin karriere ved en Beethoven-festival i Vichy. La Montagne skrev om hennes debut: “En ny stjerne har vist seg på himmelen i sin kunstneriske glans. En ung pike – kun tretten årgammel – spilte Beethovens Appassionata med en slik livfullhet, energi og kraft. Og publikum svarte med store bifall og ovasjoner.”

Madeleine Forte fikk sin første klaverundervisning hos sin tante, men etterhvert kom hun under vingene til mesterpianistene Alfred Cortot og Wilhelm Kemff. Hun har vunnet priser i internasjonale konkurranser (Viotti, Italia i 1961, Maria Canals, Spania i 1962 og i 1965 i Guanabara, Brasil). I 1965 mottok hun også en kunstner-diplom fra Warszawa Musikk-konservatoriet i klassen til Zbigniew Drzewiecki. Deretter ble Forte utnevnt til bachelor- og master-gradene ved Juilliard School of Music der hun studerte med Rosina Lhevinneog Martin Canin. I 1984 forsvarte hun sin Ph. D.-grad ved New York University for sin avhandling over Oliver Messiaen.

Madeleine Forte har opptrådt som studiomusiker i “Radiodiffusion-télévision française” i Paris, ved “Radio-Warszawa”, i “Television O Globo” i Rio-de-Janeiro, “Radio-television” i Buenos Aires og i “NBC Television” i New York. Hun har hatt en rekke solo-konserter og vært solist med orkestre i Frankrike, Italia, Spania, Sveits, Belgia, Polen, Ungarn, Brasil, Argentina, Uruguay, USA og Canada.

Madeleine Fortes artikler (under navnet Madeleine Hsu) er publisert i Musica (Frankrike), Clavier and American Music Teacher (USA) og i Journal of the American Liszt Society. Hun er forfatter av Oliver Messiaen, the Musical Mediator: A Study of the Influence of Liszt, Debussy, and Bartók(med forord av Elliott Antokoletz), publisert i 1996 av Associated University Presses.

I løpet av sin profesjonelle karriere har Fortevirket som professor i klaver ved Morrison Center for the Performing Arts, Boise State University. Hun har dessuten holdt foredrag og hatt mesterklasser ved flere colleges og universiteter i USA, Frankrike, Canada, Polen og Ungarn.

Madeleine Forte er bosatt i Connecticut med sin ektemann, professor Allen Forte, leder for teoriavdelingen ved Department of Music ved Yale University.

Flotte kritikker

Her følger noen smakebiter på Madeleine Fortes internasjonale kritikker:

“Den livfulle og forførende begavelse som pianisten Madeleine Hsu besitter, kaller i aller høyeste grad på vår oppmerksomhet. Hennes fingerteknikk er eksepsjonell, likeså hennes artikulasjon. Hvert enkelt musikkstykkes karakter kommer alltid i forgrunnen i hennes tolkninger.”(L´Aurore, Paris.)

“Et dypt beveget publikum lyttet til denne franske pianistens fantastiske spill. Hver enkelt del av hennes program ble mottatt med varm applaus, spesielt hennes sprudlende tolkning av Chopins Polonaise.” (Express Wieczorny, Warszawa.)

“Madeleine Hsu oppviste stort mesterskap; Chopins og Debussys etyder var vidunderlige. Feux Follets av Liszt ble løftet opp til et nivå av sjeldent kunstnerisk format, det hele ble tolket med en forfinet touch og følsomhet. I Chopin overbeviste Hsu ved sin rike inspirasjon og sensitivitet.” (La Libre Belgique, Brussel.)

Tidligere i Kulturspeilet har undertegnede anmeldt Madeleine Fortes første plateinnspilling for Connoisseur Society: CD 4226 – Piano Music of Maurice Ravel. For sin Ravel-interpretasjon har hun mottatt strålende kritikker, som f.eks. “An extraordinary pianist” uttalte Clavier, “with an outstanding control of sonority.[…] `Oiseaux tristes´ becomes almost three dimensional.”

“[…] her tonal resources are impressive as she pours forth some ravishing playing […] Gaspard de la nuit is quite imposing in Mme. Forte´s hands. Jeux d´eau sparkles, and the Sonatine is appropriately fresh in this pianist´s readings.” – American Record Guide.

“[…], Forte´s gorgeous tone and sensuous line evoke classic French pianism. […]” The New Yorker (anmeldelse av hennes Chopin-CD.)

Men nå over til basisen for Fortes ferske Chopin-innspilling.

Vidunderbarnet Frédéric

Frédéric François Chopin ble født 1810 i Zelazowa Wola nær Warszawa og døde1849 i Paris. Allerede som liten gutt viser Frédéric François rike kunstneriske evner. Som 6-åring skriver han poesi, og i årene 1816-22 får han klaverundervisning hos A. Zywny som var fiolinist, pianist og komponist. I disse årene koser den unge Frédéric seg med å skrive improvisasjoner for klaver, og en del av hans barnekomposisjoner er bevart; en kort polonaise i g-moll (utgitt i 1817), to andre polonaiser (i B dur og Ass dur) og Contredanse i Gess dur. Den siste skulle etterhvert vise seg å bli Chopins favoritt-toneart. I disse årene kommer den ennå unge Frédéric i kontakt med aristokratiets salonger i Warszawa – et miljø som passer hans temperament svært godt; eleganse og “forfinet verdighet”.

Av sin professor blir vidunderbarnet ført inn i J. S. Bachs og Mozarts fantastiske musikalske univers, men også den tekniske disiplin som disse komponisters verker fremviser blir en stor inspirasjonskilde for den unge Frédéric. Derimot er han ikke særlig interessert i å drille fingersetninger; som hans far uttalte: “Spillets teknikk opptok lite av din tid, det var din ånd som var aktiv, mer enn fingrene.”

Fra 1826-28 studerer Frédéric ved musikk-konservatoriet i Warszawa; musikkteori, harmonilære og kontrapunkt. Han skriver trioer, kvartetter, fuger, sonater, messer og komposisjoner for kor og orkester, med andre ord blir han drillet i å mestre de ulike grener av komposisjon. Hans professor – Josef Elsner – forstår ganske tidlig at her har han med et ungt, men enestående musikalsk talent/geni å gjøre, så Frédéric får tidlig frie tøyler til å leke seg med komposisjon. Historien forteller at den unge Chopin på denne tiden er så slank og velproposjonert og velsignet med en fullkommen kontroll over alle kroppsbevegelser. Denne gaven fra naturen gir nydelige resultater både når det gjelder hans klaverspill, hans utsøkte notehåndskrift, hans evner som karrikaturtegner og i hans spesielle talent for skuespill og mimikk.

Fra Polen til Paris

I 1831 reiser Chopin til Paris. Forskere mener å ha belegg for den påstand at den fremdeles unge Frédéric nå har “funnet seg selv”. Han har allerede lykkes i å få klaveret til å “synge”(spesielt er dette påfallende i hans nocturner), og dette fremelsker han før han lærer Bellinis operaer å kjenne. Han føler at verken Mendelssohn eller Schumann har noe å tilføre ham, og Frédéric er ennå ikke blitt kjent med Liszts virtuositet. Men Paganini, derimot, representerer en stor utfordring for denne unge polakken. Og for ikke å glemme; J. S. Bach og til en viss grad Cherubini er på denne tiden de store idealene for Frédéric Chopin. 

Fra og med 1832 – etter en konsert i Paris der han fremfører konserten i f-moll og variasjonene op. 2 – blir han en stjerne i den franske hovedstad. Liszt, Berlioz, Hiller, Bellini og Meyerbeer blir hans beundrende venner, han blir rikelig støttet av mesenene Rotschild; hans økonomi er for en stund sikret!

I The musical world i England skriver man:

“[…] Det er umulig å benekte at han innehar en fremragende posisjon blant dagens klaverkomponister. I Paris […] anser hans beundrere ham for å være en slags musikkens Wordsworth fordi han forakter popularitet og bare skriver etter sine egne kvalitetsnormer […] Pariserne ser på ham som noe av en halvgud.”

Den nasjonale koloritt – polsk folkemusikk som inspirasjonskilde

Frédéric Chopins følsomhet og sans for poesi fører til at han som voksen mann har omgang med Musset, Balzac, Heine, Delacroix, Mickiewicz og andre forfattere. Mange polakker er flyktet til Paris etter oppstanden i 1830. Frédéric holder seg orientert om kunst og politikk i Polen og blir medlem av den polske litterære forening. Han søker vennskap med sine landsmenn, derav mange unge polske diktere og billedkunstnere som alle er fylt av glødende patriotisme og revolusjonær ånd. Og disse kunstnere ser på Chopin som ett av sine fremtidshåp. Polens ulykkelige skjebne som en stolt nasjon blir fjernet fra kartet, noe som fyller dets diktere og andre kunstnere med sterke følelser.

Ett er sikkert, Chopins musikalske personlighet rommer to aspekter som ikke kan atskilles; han er en stor pianist og en stor komponist. Hans navn blir stående som svært sentralt når det gjelder utviklingen av klaverspillets kunst. Han legger grunnstenen for en “pianistisk stil” – med drahjelp av Liszt – som blir normen for 1800-tallet og som inspirerer komponister utover i det 20. århundre. Polens folkemusikk med sin særegne rytme og harmoniske koloritt er av stor betydning for Chopins musikalske fantasi. Særlig er dette fremtredende i hans mange mazurkaer og polonaiser; komposisjoner i hvilke Chopin briljerer med svært avansert kromatikk. 

I verker som etyden i ess-moll opus 10, nr. 6, preludium opus 28 nr. 2, finale i sonaten i b-moll, preludiet opus 45 og i mazurkaer som opus 56 nr. 3 i e-moll kan man finne den `profetiske´ Chopin som foregriper kromatikken i Wagners Tristan og Isolde, den rike harmonikk hos Brahms, de russiske nasjonalisters eksotiske stemninger osv.

Chopins altfor korte liv inneholder mange “eksotiske innslag” som f.eks. ulykkelige forelskelser som ender med brudd, hans kjærlighetsforhold til George Sand, deres opphold på Mallorca (der hans “Regndråpepreludium” blir skrevet), sjalusi, intriger, stadig kontakt med aristokraiske salonger, hans tuberkolose, hans endelige brudd med George Sand, neglisjering av sin helse og ingen drivkraft til komponering etc., etc. Chopin ble gravlagt 30. oktober 1849 på Père-Lachaise kirkegård, og et monument, laget av Clésinger, ble avduket 17. oktober 1850. Ved denne anledning ble det strødd polsk jord på hans grav. I likhet med Edith Piafs hvilested på denne vidunderlige kirkegård er Chopins grav alltid dekket av friske blomster. Undertegnede har besøkt gravstedene ved flere anledninger.

Chopins liv inneholder stoff til mange artikler og bøker. Vi stopper imidlertid her, og vender oss til Madeleine Fortes tolkning av denne sterke og følsomme musikken.

Klokt og overlegent spill

Som nevnt, Frédéric Chopin foredler allerede som barn polonaisen, en dans fra hans hjemland Polen, og denne forvandler han til lidenskapelig og virtuos musikk for klaver. I likhet med svært mange av Chopins komposisjoner, fremstår hans polonaiser i episodiske mønstre med klare avgrensninger. Ofte finner vi at disse verkene har en ABA-struktur med en mystisk eller “illevarslende” klang-åpning.

Dette er absolutt tilfelle med hans Polonaise-Fantaisie; verket starter med kraftfulle åpningsakkorder som antyder de harmoniske konturene til hele komposisjonen; Ass dur og H dur side om side! Det som er igjen av den opprinnelige polske dansen er i hovedsak dens karakteristiske fremdrivende rytmer; en understrekning av det andre i taktens tre slag ofte innledet med et par energiske korte noteverdier. 

Her kommer Madeleine Fortes temperament til sin fulle rett. Hun kaster seg ut i kompisisjonen fra første sekund, men har samtidig full kontroll over pianistisk touch og formgiving. En av utfordringene i dette klaverstykke er at Chopin i stor grad – noe som er felles for flere av hans modne verker – har en forkjærlighet for å tilsløre grensene ved seksjoner/avsnitt i komposisjonen; snarere ønsker han å frigjøre seg fra den tvang og begrensninger de enkelte formskjemaer byr opp til. Antagelig av den grunn velger han å inkludere “Fantasi” i komposisjonens tittel. 

Denne utfordring tar Madeleine Forte på strak arm! Det er sjeldent å høre så nyansert spill; det som Chopin så tidlig blir berømmet for er nettopp hans unike originalitet i klangbehandlingen. Atmosfære, farge, antydning er tre nøkkelord når det gjelder Chopins klavermusikk. Det er her han er den store nyskaper. Ikke forbausende at Liszt og andre komponister anstrenger seg til det ytterste for å skape noe liknende. Denne CD´en fra Connoisseur viser til overmåte at Forte er den riktige pianist til å formidle nettopp disse kvaliteter ved Chopins klangverden.

Eleganse, poesi, men samtidig myndighet og kraft

Den distanse Chopin tilbakelegger fra sin Rondoopus 1 (1825) til Barcarolle op. 60 (1845-46) og Polonaise-Fantaisie op. 61 (1845-46) er enorm. På mange måter kan man si at han i sine modne verker gir avkall på det meste av de tidlige virtuosstykkenes glitter. Det dreier seg snarere om vektlegging av et uttrykksfullt patos og glødende kraft.

I leksika leser vi en karakteristikk av Chopins spill: 
“[…] Hans (Chopins) eget spill er blitt legendarisk. Det utmerket seg ved perfekt integritet og renhet i utførelsen, varme og temperament som aldri ble ukontrollert, diskret rubato, og først og fremst en udefinerbar poesi i anslag og utforming” Dette er en beskrivelse som etter min mening helt utvetydig også gjelder for Madeleine Fortes spill.

Chopins sonater for klaver – ikke helt tradisjonelle

Chopin komponerte i alt tre klaversonater; Sonaten i c-moll, op. 4 (1828), en i b-moll, op. 35 (1839) og sonaten i h-moll, op. 58 (1844) – den siste som foreligger på Madeleine Fortes CD. Av forståelige årsaker er de fleste forskere enige om at det er først og fremst i kortere komposisjoner at klavermesteren Chopin viser seg fra sin sterkeste side. I hans etyder, nocturner, preludier og valser finner man et nærmest idéelt forhold mellom temaenes proposjoner, formutvikling og musikalsk innhold.

Genren sonate – det være seg 1700-tallssonaten eller 1800-tallssonaten – stiller flere “strikte” krav til komponisten mht. temakarakter, opptreden og utvikling og en sonates formoppbygging rent generelt. Når man lytter til Chopins klaversonater, blir man noe forbauset over hans løsning på oppgaven. Schumanns følgende utsagn gjelder Chopins sonate i b-moll (med den berømte sørgemarsjen): 

“[…] He calls it a `sonata´. One might see this as capricious if not downright presumptuous, for he has simply tied together four of his most unruly children – perhaps to smuggle them under his name into places they otherwise could never have reached. […]”

Chopins storslåtte evner til å improvisere ved klaveret kan muligens føles som en hemsko når man skal komponere en sonate. I h-mollsonatens første sats stokker komponisten liksom om på den tradisjonelle rekkefølge og funksjon av sonatens temaer. Vi blir servert noe vi ikke riktig forventer av plassering og behandling av temamaterialet. Komposisjonen mangler på en underfundig vis den musikalske kontinuitet vi forventer i denne type verk. Til tross for mange gode musikalske idéer, makter Chopin ikke å videreutvikle og fullende sine mange temaer og satsdeler.

Pianisten Madeleine Forte lykkes, imidlertid, på en svært overbevisende måte, å vektlegge selve overskuddet i Chopins musikk; nemlig en følsom og særegen atmosfære og stemningsfull fargelegging. Fremfor alt aksentuerer Forte de utsmykkede melodiene med klangfullt akkompagnement som mer enn noe annet er kjennemerket på Frédéric Chopins klaververker. I sonate-scherzoens første og tredje (siste) sats gir både tempo og musikkens karakter alt som skal til for å antyde en musikalsk spøk som selve ordet betyr – dens Moto perpetuo som angir at stykket fra begynnelse til slutt skal ha de samme raske bevegelser (ofte 16-dels noter i presto) gir assosiasjoner både til Paganini, Webers klaversonate op. 24 og Chopins egne etyder.

Personlig faller jeg pladask for Madeleine Fortes interpretasjon av Chopins fire scherzi. Her er hun virkelig på topp! En scherzo er ikke alltid en enkelt sats (gjerne den tredje) i en sonate, symfoni eller kvartett; i likhet med Brahms (f. eks. i hans op. 4) bruker Chopin termen scherzo for enkeltstående, uavhengige stykker der ytterst dramatiske, energiske, og ofte melankolske og triste deler (scherzo) alternerer med lyriske partier (trio). Dette er et mønster (scherzo-trio-scherzo) som faller sammen med Chopins naturlige måte å bygge opp en komposisjon; de ytre seksjoner spilles gjerne i et rykende presto, mens trio-delene er holdt i en avdempet og diskret atmosfære. 

Foruten balladene, Fantasi i f-moll og Barcarolle er scherziene Chopins mest helstøpte komposisjoner som fullt og helt ble utarbeidet av ham selv. Her er komponisten i sitt ess! Klaverets klangmuligheter presenteres på et raffinert vis. Både når det gjelder selve den komposisjonstekniske oppbygging av disse musikalske former samt det emosjonelle innhold – evnt. en tittel eller et program – er Chopin en mester.

Det som kanskje imponerer mest, er Chopins elegante evne til å balansere det klassiske måtehold med det lidenskapelige og hemmelighetsfulle som musikk kan romme. Og Madeleine Forte gir oss virkelig det Chopin måtte forlange! Hun har spesielt i disse fire scherzi funnet selve nerven i Chopins klavermusikk; den rike og mangestemmige faktur, glitrende virtuose løp, en romantisk atmosfære, varm klang, en nærmest klassisk formgivning, men samtidig en sjelden dramatikk når musikken og komponisten krever det. Jeg håper mange får anledning til å lytte til Madeleine Fortes tolkning av Frédéric Chopins klaververker!

English Summary

Fortunately, we have now again the opportunity to listen to Madeleine Forte´s impressive interpretation of some of the most delicate and challenging composistions for piano; this time – Frédéric François Chopin and his Polonaise-Fantaisie, Sonata in B minor and Four Scherzi. 

The young Frédéric already – at the age of seven – starts cultivating the Polonaise, a dance of his native Poland. In Chopin´s compositions, however, this dance is successfully transformed into brilliant and flourishing music for piano. His Polonaise-Fantaisie is in every aspect a mature work of music. The distance between his Rondo op. 1 (1825) to his Barcarolle op. 60 (1845-46) and his Polonaise-Fantaisie (1845-46) is enormous. In many ways – in his late works – Chopin forgoes the glitter of his earlier virtuoso music for piano. The propulsive rhythms of the dance, however, is still present in Chopin´s mature composition. And what more; in his Polonaise-Fantaisie the composer puts an emphasis on expressive pathos and ardent force. 

What impresses this reviewer most is Madeleine Forte´s outstanding control of sonority – both classic in her interpretation of Chopin´s Polonaise-Fantaisie, but at the same time she is necessary dramatic and “French”. Obviously, this French-born pianist has “extracted” the very best from her earlier teachers and master pianists; the French Alfred Cortot and the German Wilhelm Kempff. In other words; German precision, thoroughness and force combined with French elegance, light touch and sensitivity. Forte masters the balance between the classic moderation and the passionate, mysterious qualities of music.

Chopin´s sonatas are somewhat peculiar. In my opinion, this composer is most successful in his characteristic pieces of smaller scale, such as his études, nocturnes, préludes and waltzes. A sonata – a 1800-century or a 1900-century composition – this musical genre/scheme/form has certain rules or characteristics which often are difficult to trace in Chopin´s sonatas. Perhaps his exceptional talent for improvisation tempted him to evade these elementary rules. Madeleine Forte takes up the challenge, and we listen to her sparkling interpretation of Chopin´s sonata in B minor. Especially in the outer two sections of the Scherzo, a rushing, tumbling moto-perpetuo – which give associations to Paganini, Weber´s sonata for piano, op. 24 and Chopin´s etudes – Forte gives the music a mysterious and subdued light, rich in atmosphere. 

The Four Scherzi are in my opinion the real “tidbit” of this CD. A scherzo is of course not just a single movement in a sonata, a symphony or a quartet; similar to Brahms (for instance in his op. 4) Chopin uses the term scherzo for large-scale independent compositions; and in these works atmospheres of drama, energy, melancholy (scherzo) alternates with lyric parts (trios). Madeleine Forte definitely knows how to emphasize these different moods and characteristics. To be a medium for Chopin´s musical fantasy, imagination and visions, you have to be in the possession of at least two important factors: an exceptional technique and a rich tone. Madeleine Forte is persuasive in that respect!

Especially, in Chopin´s Four Scherzi the listener realizes how the character of the composition continously predominates this pianist´s playing. A discreet rubato, a romantic atmosphere, a rich tone, colour, poetry, but also drama and violent temper are adequate words regarding Madeleine Forte´s Chopin-interpretation. 

Do not miss out this CD-recording from Connoisseur Society!