Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons: World Encores, Populære orkesterstykker verden rundt, EMI 7243 5 56576 2 6
Dette er den andre CD’en som kommer med Mariss Jansons på én og samme dag. Det bestyrker hans posisjon som toppdirigent i verden i dag. Og her hjemme har vi all grunn til en viss stolthet når en av de to CD’en er med Oslo-filharmonien.
Denne CD’en ble spilt inn i fjor vår, midt under orkesterets hektiske forberedelser til sin kanskje mest aktive gjestespill-periode noensinne i fjor sommer og høst.
Antagelsen om at dette skulle bli en CD med de mest brukte ekstranumrene, er jo også riktig. For mye av musikken er både da og tidligere innøvd nettopp med tanke på dette. Det er derfor vi kan finne relativt ukjent orkestermusikk (for vestlige ører) fra Korea og Japan på denne CD’en. Også Grigoras Dinicu (Romania) og Ruperto Chapi (Spania) blir introdusert for oss, selv om førstnevntes musikk jo har kjente trekk.
Dette er sympatisk. For uten disse verkene, ville denne CD’en lett kunne falle mellom to stoler. Den ville kunne få karakteristikken av å være en promenade-plate, spilt inn og gitt ut uten annen hensikt enn ren underholdning.
Slik er det ikke blitt. Selv uten eksotiske innslag, står denne CD’en helt på egne ben.
Klassisk musikk på CD er blitt mer og mer markedsrettet. Nyinnspillinger og nye verk er blitt sjelden kost og i beste Pavarotti-tradisjon merker vi tendensen til at ‘The best of’ fyller hyllene.
En slik promenade-innspilling passer rett inn i den markedmessige promotion av orkester, dirigent og musikk. Men bør vi være leie oss for at klassisk musikk også har en evne til å selge og nå ut til nye lag lyttere?
Grensen går ved det spekulative hvor det kunstnerisk innholdet forsvinner til fordel for underholdning. Men dette er ikke noen spekulativt innspilling. Fra det øyeblikk orkesteret setter i med Bernsteins Candide-ouverture, merker vi at det er orkesterets spilleglede og lyst til å formidle essensiell musikk, som er det dominerende. Man har hørt disse morgenstemninger, valse trister, airs, slaviske danser, pas de deux’er, intermezzi og farandoler en del ganger før. Attpåtil avsluttes det hele med Zorba‘s dans, men la oss ikke fotrvile over dette. For det er morsomt spilt med ekte bouzouki-solist og vi må ikke glemme at orkesteret var på gjestespill i Megaron en hel uke i Athen i fjor høst.
Nei, det går an å nyte og like denne CD’en. Jeg faller definivt til ro etter å ha konstatert at det koreanske innslaget ikke var så orientalsk likevel, og mens orkesteret starter med sin Vallflickans dans av Hugo Alfvén.
Det er i denne type musikk man forstår at orkesteret har noe å formidle, at den intetsigende frasen World encores og kanskje Mariss Jansons noe høystemte proklamasjon om at ‘musikk forener sjelene våre’ (hvorfor kunne han ikke sagt at den bidrar til å bryte ned landegrensene?) kan ha en viss berettigelse.
Jeg føler derfor ikke noe ubehag med å sveve videre på Tsjaikovskijs pas de deux fra Nøtteknekkeren. Dette føles riktig.
Oslo-fiharmonien har utviklet en klangforståelse som etterhvert er blitt utrolig og oppsiktsvekkende bra. Dette kommer til sin fulle rett når musikk med så stor spennvidde som dette presenteres. Et virkelig høydepunkt er rytmikken og bestialiteten i Mennenes dans (Yugen) av den japanske komponisten Toyama.
Igjen forundres jeg over at EMI-teknikerne begynner å få et brukbart grep om Konserthusets uforutsigbare og utro akustikk. Klangen er stor og fyldig og særlig bassene får stor velde. Kontrastene til et opptak fra 1992 av Sibelius’ Valse Triste som også er med på CD’en, illustrerer dette svært godt.
Promenadeplate eller ikke, orkesteret får i denne typen musikk anledning til å vise fram mange forskjellige sider ved seg selv. De har laget en CD som de stolt kan by verdenen. OgMariss Jansons har fått sin presentasjons-CD hvor han kan bryte ned landegrensene, unnskyld, forene sjelene.
