Oslo Konserthus 10.9.2015. Åpningskonsert for Ultimafestivalen. Messiaen: Turangalîla, Steven Osborne – klaver, Cynthia Millar – ondes martenot, Oslo-filharmonien, dir.: Vasily Petrenko
En rent magisk åpning av festivalen for samtidsmusikk. Denne konserten hadde ikke bare fullt hus med et entusiastisk ungt publikum, men også kongelig besøk. Magien ble forsterket av et gjennomført lysshow, med lyskjegler fra skrått overlys som skiftet i farger, bevegelige lys-sjabonger på veggene og scenerøyk. Men det var selve musikken som skapte magien. Effektene bare forsterket Messiaens kraftfulle og fascinerende musikk.
Turangalîla-symfonien med en spilletid på godt og vel halvannen time er besnærende musikk som ikke likner noe annet. Messiaen var original tvers gjennom. Her hører du så mye, kanskje først og fremst de voldsomme utladningene i klaveret (hvordan fikk solisten det til?). Men alle de andre klangene kunne føre deg hen mot noe overjordisk, noe uvirkelig. Spiss på dette satte det elektroniske instrumentet ondes Martenot, en slags forløper for dagens synthesizer.
På slutten av 1940-tallet fikk den franske komponisten Olivier Messiaen frie hender av symfoniorkesteret i Boston til å skrive en symfoni som kunne være så lang han ønsket og ha med seg så mange musikere som han ville. Resultatet ble denne symfonien som ble uroppført i 1948. Navnet tilsier at dette er ment å være en slags kjærlighetssang.
Messiaen var den store franske komponisten på´midten av 1900-tallet. Han var modernisten som brøytet vei for Boulez og Stockhausen. Musikken hans er ofte inspirert av fuglelyder og fuglers sang. Den er i tillegg sterkt religiøst preget, om kanskje ikke så påtrengende i dette verket som vel er det mest spilte av hans mange komposisjoner.
En magisk kveld, flott spill av solister og Oslo-filharmonien. Joda, samtidsmusikken lever!
