Oslo Kammermusikkfestival Gamle Logen 23.8.2010
Mahler: Das Lied von der Erde (Schönbergs versjon for kammerensemble)
Randi Stene – mezzosopran, Gwyn Hughes Jones – tenor, Oslo Sinfonietta, dirigent: Christian Eggen
Randi Stene og Gwyn Hughes Jones førte oss inn i Mahlers magiske verden. Hans sangsyklus Das Lied von der Erde er egentlig hans niende symfoni men han våget ikke å sette tallet ned på notearket. I stedet for å nummere den på vanlig vis kalte han den i stedet en symfoni for tenor, alt og orkester. De syv diktene han valgte er hentet fra en tysk oversettelse av kinesisk lyrikk, Die chinesische Flöte av Hans Bethges.
Denne formen, sang-symfoni, lå nær til det Mahler forsøkte å få til gjennom hele sitt komposisjonsvirke. Vi kjenner igjen elementer fra hans andre, tredje og åttende symfoni.
Som tittelen – Jordens Sang – antyder er dette tenkt som en helhet med en hyllest til ‘den elskede jorden’. Det anskueliggjør Mahlers syn på livet og døden. Han hadde nettopp mistet sin datter i skarlagensfeber og fått beskjed fra sin lege at han selv hadde en alvorlig hjertefeil. Dette gjorde at han fikk tanker om livet og døden hvor han forsøkte å se dette som en helhet. Eksempelvis beskriver noe av teksten i sistesatsen at alt gjentar seg, hvordan jorden blir grønn igjen hver vår og han føyer til en egen linje at solen skinner og himmelen er blå mot horisonten til evig tid…
Ingen romantisk komponist før ham hadde fått fullført mer enn ni offisielle symfonier (han tenkte kanskje på Beethoven og Bruckner, selv om sistnevnte i realiteten skrev elleve). Derfor var Mahler redd for å nummere en niende symfoni i året 1907 da så mange tragiske rystelser hadde inntruffet og satt preg på livet hans. Men som den avsluttende teksten i sistesatsen forteller vil alt gjernta seg, kanskje til det bedre. I Mahlers tilfelle var det å forlate Wien – eller bli mobbet vekk derfra i stillingen som operasjef – til å velge New York og Metropolitan-operaen, dvs. til noe langt større og bedre.
Denne skiftingen i lys av helheten fikk de to solistene og Oslo Sinfonietta fram. Kammerensembleversjonen til Schönberg var valgt med stryker- og blåserkvintett, klaver, harpe, celesta og hele tre slagverkere. Diktene var oversatt til norsk men beklageligvis ble lyset i salen slukket så det ble dels vanskelig å følge med i teksten. Men Mahlers musikk og den magien den fører med seg – og budskap – gjorde uansett et stort inntrykk.
