Oslo Konserthus 7.2.2007 Johann Sebastian Bach: Fiolinkonsert BWV 1041 a-moll, Fiolinkonsert BWV 1043 d-moll (dobbeltkonsert for 2 fioliner og orkester)*, Fiolinkonsert BWV 1042 E-Dur, Giuseppe Tartini: Sonate in g-moll, “Djevletrillesonaten” Arr. Riccardo Zandonai, Kadenz: Fritz Kreisler, Anne-Sophie Mutter – fiolin, Vilde Frang Bjærke* – fiolin, TrondheimSolistene
Det var utvilsomt samspillet mellom Anne-Sophie Mutter og Vilde Frang Bjærke i Bachs dobbeltkonsert som ble kveldens store høydepunkt i Oslo Konserthus. Magien inntraff i annensatsen. Den ble spilt på en slik måte at den etser seg inn i minnet som en av de helt store musikkoppplevelsene vi noengang har hatt.
Hva skal til for å karakterisere musikk på denne måten? Når utøverne skaper magi, er det som det får deg til å brenne og du føler vibrasjonene mellomgulvet at her er det noe som når direkte inn til deg og løfter deg. Slik var det i går. De to utøverne skapte musikk sammen som var overjordisk vakker.
Vilde Frang Bjærke viste ikke mer respekt for sin mentor og store forbilde enn at hun tillot seg å stjele mye av den sceniske oppmerksomheten under framføringen av dobbeltkonserten.
Nesten et halvt hode høyere hadde hun en helt annen bevegelighet med overkroppen og stjal på mange måter ‘showet’ under framføringen av denne konserten. Det er hverken sjåvinistiske grunner til at vi hevder dette eller at Mutter tilsynelatende ville la den unge fiolinisten slippe fram på hennes bekostning. De berettigete mistankene om det siste kunne vi få under førstesatsen der Mutters tilsynelatende ubevegelighet sto i kontrast til Vilde Frang Bjærkes sterke husking med overkroppen selv om det var Mutters fiolin som i denne satsen var den mest sentrale. For det var i annensatsen de to slo til og viste at det er samspillet som er det essensielle. Her kom Vildes spill mer i forgrunnen, rollene var byttet, hennes fiolin ble den ledende. Det var her det magiske kom fram. Den andre solostemmen – uansett hvem av dem det var – la seg seg under som en støtte som frambrakte gysninger av vibrasjoner i oss.
Det er litt av en ære for TrondheimSolistene og Vilde Frang Bjærke at Anne-Sophie Mutter velger dem ut for sin nye storturne. Denne gangen er det Bach som står på programmet. Nå venter Europa på dem.
I konserten forøvrig var det Anne-Sophie Mutter som brennemerket seg inn i oss som den eminente utøveren hun er. Hun gikk veien hjem med den nesten diabolske Djevletrillesonaten som avslutning. Her spratt dobbeltgrepene fram så å si ubesværet. Vi har bare et ord: fenomenalt!
Publikum ville ikke gi slipp på henne under den langvarige applausen som fulgte og det endte med ekstranummer. Ikke et av Bachs solostykker for fiolin som forventet men en sats fra De fire årstider av Vivaldi som Mutter og TrondheimSolistene framførte på sin forrige turne og også har gitt ut på CD.
Nå står Europa for deres føtter. Verdens ledende kvinnelige fiolinist og unge musikere fra Trondheim med en ung norsk utøver som ikke viser unødvendig æresfrykt for de store oppgavene hun er pålagt. Magisk!
