Lars Saabye Christensen: Magnet, Cappelen-Damm 2015, 790 s.
Lars Saabye Christensen har i år gitt oss en murstein av en bok. Magnet er svært tekstrik og har et sideantall opp mot åtte hundre. I tillegg er den til tider faktisk delvis tung og vanskelig å lese. Forfatteren hopper fram og tilbake i ulike settinger, historiene blir brutt opp, fokus og synsvinkel forandres.
Dette surrealistiske virvaret voldte meg til å begynne med stort bry da jeg startet å lese denne boka. Jeg må innrømme at jeg måtte komme nesten halvveis i boka før den riktig grep meg. Men fra da av satt jeg som naglet til sidene.
Det må også slås fast: i dette mylderet av personer og situasjoner og bilder og brokker av drømmer, dukker også noen av hans tidligere personer opp. Delvis forandret, delvis vridd, eller under en annen setting. Men du føler hele veien at du faktisk befinner deg i universet til Lars Saabye Christensen. Dette er en verden du har besøkt før, og frydet deg over. Her oppstår magien pånytt, bare i en annen sammenheng
Boka kan kalles en lang kjærlighetsroman. Vi følger Jokum og Synne fra deres studentdager på Sogn videre ut i den store verden til San Francisco hvor Jochum etablerer seg som kunstfotograf. Den første delen av boka er i hovedsak viet studentlivet på 70-tallet. Her virvles vi inn i den tids begivenheter, første mai-togene, sjølproletarisering og FNL’s seier i Vietnam. Forfatteren strekker opp et bredt lerret for å få med seg det som skjedde i denne hektiske tida. Ikke uten brodd beskriver han livet og studiene slik det måtte føles og oppleves.
Den andre delen av boka handler om tilværelsen i San Francisco hvor Jochum etterhvert blir en anerkjent fotograf. Vi taes også med på korte gjenvisitter til gamlelandet hvor Jochum registrerer og forundrer seg over de store forandringene som finner sted på 1980-tallet. Akkurat dette er også fornøyelig lesing for en som husker denne tida.
I dette surrealistiske kaoset legger også forfatteren inn seg selv, eller en person han kaller forfatteren som skriver denne romanen. Enkelte steder særlig helt mot slutten opptrer han i det tynne risset av en fortelling. Eller han kommenterer selve boka, det han skriver, som et vindu eller speil. Artig!
Tidlig tok jeg meg i å assosiere Saabye Christensens skrivestil i denne boka med – faktisk – Dag Solstad. I måten å resonnere på og beskrive detaljer til bunns er det utvilsomt noe likt. Men dette er ikke gjennomført, det er bare et streif hist og her.
Det er en rik bok. Det lønner seg å ha god tid når du leser den. Det er også en bok du kan legge fra deg og ta opp igjen etter en tid. Eller lese pånytt. Det finnes mye i dette stoffet som du kan ta fram gang på gang og som du ikke blir ferdig med.
Du får mye igjen ved denne nye rike boka til Lars Sabye Christensen. Kanskje best av alt, du kommer igjen nær noen av de personene han tidligere har spunnet historier om.
