Magnus Lindberg: Kraft, Action-Situation.Signification, …de Tatruffe, je crois mm.
Meet The Composer (Finlandia 0630-19756-2, dobbelt-CD)
Magnus Lindberg: Arena 2, Coyote Blues, Tendenza, Corrente
Avanti Kammerorkester dir.: Sakari Oramo (Ondine ODE 882-2)
Magnus Lindberg er kanskje det mest interessante navnet fra Finland når vi snakker om de 10-15 siste års komponister, og vi tar ikke for drøyt i når vi sier hele Norden. Han er en hyppig oppført komponist ute i verden, og har allerede bak seg en rik og mangefasettert produksjon.
Sammen med unge komponister som Kaija Saariaho og Esa-Pekka Salonen, den senere så feirete dirigenten, var han med på å danne Korvat auki-yhdistys (Åpne Ørers Samfunn) i 1977. Formålet var rett og slett å propagandere for ny musikk. Det fortelles at de holdt fester i hagen til Kaija Saariahos villa hvor Stockhausens Gesang der Jünglinge kunne dukke opp som improvisert kvartettsang ut i de sene timer.
‘Håpløst modernistisk’ sa den spekulative presse om komponisten som i 1985 skapte store oppslag i Finland foran førstegangsframføringen av det som kan sier å være hans hovedverk – Kraft, skrevet i årene 1983-85. Her hadde man en komponist som forlangte bruk av tilfeldige gjenstander, som bildeler, rustent jern, brukte metalltuber og annet søppel som ble plukket opp på byens søppelfyllinger. Slikt var velkommen stoff for alle som måtte mene at samtidskunsten beveget seg over på et plan hvor det latterlige og komiske ikke engang var fornavnet. Samtidig var han frekk nok til å uttale at ‘bare det ekstreme er interessant.’
Men Magnus Lindberg oppnådde noe så uvanlig som en direkte treff med sitt verk Kraft. Det undrende publikummet i Finlandia Hall ga seg ende over og mottok den nye og uvandte musikken for søpellfylling og træsj, samt elektronikk og fullt symfoniorkester, med lang og endeløs jubel.
For det er gjennom musikken at han snakker, ikke gjennom virkemidlene. Magnus Lindberg er lavmælt finsk som person, men desto mer fyrig kosmopolitt som komponist. Selvfølgelig i en tonedrakt av moderne musikk – postseriell, eller neoseriell, hvis man skal sette en merkelapp på det – og følgelig langt unna den nyromantiske skjønn-klangen som har hatt slik renessanse. Lindberg går hardt og aggressivt til verks, han legger lite i mellom i valg av uttrykksmidler. Stilmessig merker vi en orientering i retning av de komponister som var klarest påvirket av Pierre Boulez og Iannis Xenakis på seksti-tallet, med navn som Bruno Maderna, Vinko Globokar og Brian Ferneyhough som sentrale – med andre ord, etter-Darmstadt generasjonen. De har etterlatt spor i hans tidligere verk. Og som Kraft avslører: han kan sin Edgar Varèse.
Men her bør det stoppe. For kategorisering blir fort akademisk og uinteressant. Dessuten stemmer det ikke med den utviklingen som Magnus Lindberg ettervert fulgte. Musikkutrykket er hans eget – og med årene er også han blitt betydelig avslepet moderert, uten at han kan beskyldes for på noen måte å fri til treklang-publikummet.
To nye CD-slipp på nyåret presenterer hans musikk på en utfyllende måte. I den ypperlige serien Meet the Composer har Finlandia endelig kommet til Magnus Lindberg og dermed burde det meste være sagt om finsk musikkliv utenom Sibelius når også navn som Rautavaara, Sallinen og Kokkonen tidligere er presentert ved siden av Sibelius‘ samtidige.
På denne dobbelt-CD’en møter vi det essensielle av hva komponisten har laget i løpet av sin tyve år gamle karriere. Sterkest inntrykk gjør Kraft og Action-Situation-Signification fra 1982. Særlig det siste er et stykke musikk med betydelig appell i seg, og det forklarer en god del hvorfor komponisten har oppnådd den brede appellen han har. Den halvtimes lange komposisjonen gjør stor bruk av konkret lyd, brusende vann, flammende ild etc., ved siden av forsterkete instrumenter og slagverksobjekter.
Mens dobbelt-CD’en i Meet the Composer-serien gir et bredt og representativt bilde av Lindberg, vier Ondine-CD’en seg til verk fra de siste årene. Her finner vi Arena 2 fra 1996 og Corrente fra 1992.
Det er ikke bare tittelen som gjør Coyote Blues fra 1993 interessant. Det er faktisk en blues, sørgmodige og klagende toner som fra en ensom prærieulv, vi hører. Med Tendenza (1982) er vi uttrykksmessig i samme periode som Kraft og andre åtti-talls verk. Skiftende rytmemønstre og komplekse strukturer gjør denne komposisjonen ikke fullt så enkel tilgjengelig som de øvrige verkene på denne CD’en.
I disse senere verkene er lydbildet rikere og noe mer moderert enn fra tidlig åtti-tall, mer ‘spektralt’ for å bruke hans egne ord, i bruk av overtoner. Rytmemønsteret er enklere og mindre komplissert. Disse fire verkene er godt ivaretatt av kammerensemblet Avanti under ledelse av Sakari Oramo.
Disse tre CD’er gir et representativt bilde av Magnus Lindbergs musikk, og tar med seg både hovedtrekkene i hans utvikling som komponist som hva han har gjort de siste årene. Dette er absolutt lyttbar musikk som ikke er så ekstrem avantgardistisk i uttrykket at den burde skremme. Men det er komposisjoner fra i dag, og de har utviklet seg eller hviler på serielle mønstre.
Heller ikke treklang med andre ord. For den generasjonen som har vokst opp med Zappas samspill med Ensemble Modern er dette musikk som er mer enn ‘digbar’, og cyberfolket behøver ikke skru av ørene for å tilegne seg Magnus Lindberg.
