Oslo Konserthus 8.11.2001 Henze: Symfoni nr. 8, Mahler: Symfoni nr. 1, Oslo-filharmonien, dir.: Myung Whun Chen
Ryktene gikk på forhånd. Fra prøvene sivet det ut sterke forlydender om at dette kunne bli litt av en opplevelse. Den sør-koreanske dirigenten Myung Whun Chen sto for første gangen i spissen for Oslo-filharmonien.
Og det ble litt av en konsert. Deres Mahler-framføring må stå til karakter ti blank og mer enn det, det var en framføring av virkelig verdensformat!
Mahlers Titan-symfoni fikk en høyreist, lyrisk og til tider dramatisk, men ukunstlet, preget framføring. Det var Mahler over de største tinder vi fikk oppleve. Som vanlig med Oslo-filharmonien største konserter var det helheten som gjorde utslaget. Note for note er det flust av ting å trekke – og det bør det være! – men helheten er formidabel, og det er den som danner opplevelsen og som vi vil huske.
Den tidligere omstridte sjefsdirigenten for Paris-operaen – han som sørget for at det omtrent ble diplomatisk brudd mellom Frankrike og Sør-Korea for et par år siden – fikk vist at han har sans for og godt grep om orkesterregi. Trompetene var plassert utenfor sceneområdet i åpningen av førstesatsen og de syv hornistene reiste seg ved de siste taktene av fjerdesatsen.
Den første symfonien er alltid blitt betraktet som noe av en særling blant Mahlers symfonier, kanskje litt mer tradisjonell men i hvert fall ikke så formfri i språket som resten av hans ‘galskaps’-symfonier. Noen reagerte også vel den gangen over at han la inn barnesangen Fader Jacob som motiv for tredjesatsen.
Men her låt Fader Jacob som atskillig mer enn en kanon til en kjent barnesang. Sjelden har en såpass vanlig regle svunget seg til slike høyder som vi opplevde i går.
CD-utgivelsen av Oslo-filharmoniens versjon av Mahlers første er rett rundt hjørnet. Holder den hva denne konserten legger opp til, har vi virkelig noe å glede oss til!
Det skiller nesten hundre år mellom Mahlers første og Henzes åttende. Men ulikheten er ikke så stor. De er begge skrevet av to store symfonikere for sin tid. Mens Mahler så framover, er i hvert fall ikke Henze opptatt av å forske på framtidens klanger og mulige pling-plong. Hans åttende symfoni fra slutten av 1980-tallet regnes som et av hans mest betydningsfulle verk.
Til tider virker symfonien sterkt romantisk og følsomt – var det slik Mahler ville ha skrevet hvis han hadde levet i dag? – det er også ifølge komponisten en symfoni som er laget over ‘øyeblikks’bilder eller ‘opplevelser’ fra Shakespeare’s Midtsommernattsdrøm. Vi hører i de mer lyriske og stemningsfulle partiene at dette er komponisten bak den vellykkete balleten Undine, vakkert og betagende i tonespråket. Om enn kanskje ikke fullt så dramatisk som mye av hans øvrige musikk, er det likefullt et verk som setter store inntrykk.
Men gårskvelden var først og fremst Mahler, en konsert som det vil gå store frasagn om!
