Oslo Konserthus 3.11.2005 Rautavaara: Harpekonsert, Mahler: Symfoni nr. 6 Oslo-filharmonien, Elisabeth Sønstevold – harpe, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det veldige inntrykket av Mahlers sjette symfoni krevde sitt. Vi var fullstendig utmattet etter konserten i går – og tør ikke tenke på hvordan det var for musikere og dirigent. Men av de manglende skyggene på fortauene umiddelbart etterpå var det helt tydelig at mange av musikerne måtte ta seg en lang stund for å komme seg helt nedpå etter konserten.
Denne symfonien er mektig. Noen har festet tilnavnet ‘tragisk’ til den. Andre kan mene at den er uttrykk for komponistens latente galskap (hvilken kunstner har ikke snev av galskap i seg?). Andre igjen har fått seg til å si at denne symfonien burde ha attenårs-grense da et av våre ungdomssymfoniorkestre skulle framføre den for et par år siden.
Alt dette er på sett og vis riktig. Men hovedinntrykket etter nærmere halvannen times framføring er at dette er mektig og sterk musikk. Du blir ikke upåvirket, eller rettere, du befinner deg i en slags tilstand av kaotisk lett depressiv oppstemthet etterpå, tankene slår krøll på seg, hodet er i virvar, kroppen er i uro. Mest av alt har du et ønske om å oppsøke den fullstendige stillheten og roe deg ned med et glass vin eller to. Du er først og fremst ydmyk, til komponisten bak de mektige tonene og til dirigent og musikere for den store framførelsen.
Her opplever vi faktisk to symfonier, den første ved de tre første satsene, den andre ved den enorme siste satsen, den mest omfangsrike enkeltsatsen Mahler noengang skrev i sine symfonier. Omfangsrik både på grunn av lengden og fordi han her tar i bruk et atskillig større orkester enn han eksempelvis gjør bruk av i den åttende symfonien. Det sier i grunnen alt til hvilke krav Mahler satte til framføringen av den.
Den sjette er en symfoni med lys og skygge, store utladninger og små ettertenksomme øyeblikk. Slik Jukka-Pekka Saraste valgte å framføre den i går var ikke ved å spare på uttrykket, la det stå til i en relativt røff handtering, slik at vi virkelig skulle kjenne den snev av galskap som kan ligge i disse tonene. Her skulle det ikke poleres eller glattes over i kantene, fremragende framført av det mer enn fulltallige orkesteret. Det vil føre altfor langt å framheve noen spesielt, alle skal ha sin velfortjente ros for denne store opplevelsen.
Før Mahlers veldige utladninger fikk vi en førstegangsframførelsen av Einojuhani Rautavaaras harpekonsert med Oslo-filharmonien. Det er skrevet for en atskillig mindre besetning og med hovedvekten på strykerbasert klang ved siden av soloharpen. Dette er musikk som vi nesten forventer mer av når Jukka-Pekka Saraste inntar sin plass som orkesterets kommende sjefsdirigent fra neste sesong. Selv om han sier at han ikke vil gjøre seg til ‘misjonær’ for en spesiell type musikk, er det ikke tvil om at vi er sørgelig lite kjente her hjemme med finsk musikk fra den generasjonen som ligger mellom Sibelius og Lindberg-Salonen. Når Rautavaara i tillegg ubestridelig er Nordens fremste nålevende komponist burde det si seg selv at vi får høre mer av ham i tiden framover.
Harpekonserten er holdt i klanger som umiskjennelig er Rautavaara. Glidende med stadig skifte til overraskende mollforbindelser, klangfylt, for noen kanskje nesten på grensen mot filmmusikk, er dette musikk som trekker assosiasjonene bakover til hans over førti år gamle natursymfoni. Noen vil også se linjene til hans mentor, den aldrende Sibelius som i sine siste år sørget for at Rautavaara fikk seg komponistutdanning i USA. Velklingende strømmet musikken til oss og ga oss øyeblikk av ro før den store utladningen etter pause.
Orkesterets harpist Elisabeth Sønstevold sto for en utmerket framføring.
