Oslo Konserthus 27.10.1999 Verdi: Ouverture til Den sicilianske vesper, Beethoven: Klaverkonsert nr. 2*, Mahler: Symfoni nr. 1
Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons, Yefim Bromfman – klaver*
Konserten var delvis viet verk som Oslo-filharmonien skal framføre på sin kommende to ukers turne til Sør-Amerika og USA. Godt at det ennå er noen dager til turnestart for orkesteret trenger ytterligere et par prøvedager for å finpusse noen detaljer.
Mahlers første symfoni derimot satt som den skulle. Med en slik framføring har Oslo-filharmonien og Mariss Jansons stor jubel i vente på det amerikanske kontinent. Stor i opplegget og stor i gjennomføring – og vi kan ikke dy oss for å si at det er denne type musikk orkesteret mestrer best og skulle holdt seg ved, og ikke den evige terpingen på Brahms….
Mariss Jansons maktet å gi tredjesatsen, som er bygget over den kjente kanon Fader Jacob, innhold og mening. Det var ikke musikk som bare ble spilt, det var også toner med mening. Dermed eksploderte det så sterkt i den avsluttende fjerdesatsen som ble en ny demonstrasjon av hvilken dynamisk kraft dette orkesteret eier.
Yefim Bromfman hadde forandrets Brahms til Beethovens andre klaverkonsert. Han spilte den med utsøkt ro og klarhet. Uten de store faktene og utvendig bravur fant han og Mariss Jansonshverandre i en perlende framføring av denne ‘mozart’ske’ klaverkonserten. For en gang skyld var publikum nesten sympatisk stille når orkester og solist bevisst dempet seg mot slutten av annensatsen og lot oss nyte klangen av stille ro i Beethovens musikk. Ekstranummer vanket på en sympatisk og stor pianist.
Publikum må få noen ord. Vi har lenge ergret oss over den usympatiske og direkte uhøflige måten enkelte publikummere ter seg på på konsert. Noen tar det helt for gitt at man har lov til å hoste, harke og lalle høyt under konsertene. I går ble det til tider ubehagelig påtrengende, og det må være en belastning for musikerne å oppleve slikt.
Forstyrrende var også TV-kamerafolkene som ikke viste nok pietetsfølelse overfor den musikken som ble framført. Vi må kanskje tåle at konserter blir tatt opp for TV, men man bør bruke produsenter som kan lese partitur. Det gjør seg ikke at 2-3 kamerafolk foretar store bevegelser på podiet mens musikken er i partier som krever stillhet, ro og konsentrasjon.
Lykke til på ferden til Teatro Colon i Buenos Aires og Carnegie Hall.
