Universitetets Aula 27.1.2004 Mahler: Adagietto fra symfoni nr. 5, Berg: Lyrisk suite for strykre, Mahler: Das Lied von der Erde (i arrangement av Schönberg og Riehn), Det Norske Kammerorkester ledet av Terje Tønnesen, Randi Stene – mezzosopran, Jon Ketilsson – tenor
Mahler i kammerformat, ja det går også an. For det nye årets største musikalske begivenhet så langt i hovedstaden var utvilsomt framførelsen av komponistens ‘egentlige’ niende symfoni, Das Lied von der Erde, her i kammerformatarrangement av Schönberg og Riehn.
Men det begynte ikke godt. For adagiettoen fra den femte symfonien komprimert til et fåtall strykere og en harpe ble ikke slik vi forventet den. Balansen ble ikke riktig. Harpeslagene som mer skal høres som fjerne bølgeskvulp ble her for dominerende. Å redusere strykerbestningen med 2/3 blir for drastisk, og resultatet deretter.
Bedre gikk det med Alban Bergs strykerarragement av tre satser fra sin Lyrisk suite. Her fikk vi føling med den inderligheten som et kammerensemble kan frambringe.
Men størst av alt var framføringen av Das Lied von der Erde. Emosjonell og følelsesmessig engasjert som Mahler var det likesom han nølte med å sette navn på dette verket som har symfoniske dimensjoner. De fem sangene i verkets første del ble vekselsvis framført av Randi Stene og Jon Ketilsson. Men det var den København-bosatte norske sopranen som sang sluttsangen som er like omfattende som de første fem satsene tilsammen.
Verket slutter med de emosjonelle ordene ‘Adieu’ gjentatt ni ganger. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva den alt dødsmerkete Mahler mente med dette da han tilføyde disse ordene til den tyske oversettelsen av de kinesiske diktene.
Jon Ketilsson var et nytt sympatisk bekjentskap. Litt forsert kanskje i den første sangen, men den er jo også lagt opp til å ta en kraftsats. Men det Randi Stenes mahlerske avskjedssang med Det Norske Kammerorkester som ble denne kveldens definitive høydepunkt.
Den satte sine spor som vil leve lenge.
