Mahler: Symfoni nr. 5
Berliner-filharmonikerne dir.: Simon Rattle
konsertopptak september 2002 EMI Classics 7243 5 56385 2 3
Ikke før har det kommet tre CD’er med innspillinger av Mahlers symfonier med Claudio Abbado og Berliner-filharmonikerne før det dukker opp en innspilling av den femte symfonien med den nye sjefsdirigenten Simon Rattle.
Hermed er overgangen fra det gamle til det nye regimet konstatert – fra Abbado til Rattle. Sjefsskiftet har nylig funnet sted og dette er den første CD’en med Rattle som sjefsdirigent for Berliner-filharmonikerne. CD’en er kommet ut i ekspressfart nettopp for å markere dette.
Litt forandring ellers også. For plateselskapet skifter nå fra tyske Deutsche Grammophon til britiske EMI, for det er der Simon Rattle har vært hjemmeværende de siste ti årene. Kanskje aner vi en liten konkurranse mellom de to gigantene på det klassiske CD-markledet og intet ville være bedre.
Dette er også en meget fersk utgivelse. Knapt en måned etter konserten foreligger CD’en. Dette er rekordfart og såvidt vi kan se har det ikke forringet kvaliteten betydelig utover at vi kan gjerne kunne ha ønsket litt polering og finmaling hist og her.
Fordelen med slik ‘direkte’opptak slår en når en hører denne innspillingen. Her har det vært liten anledning til å klippe og lime, konserten står som den var, stemningen fanges der og da og resultatet avtegner seg gjennom de digitale lydsporene.
Når resultatet heller ikke framstår så polert og veldreidd som de tre øvrige Mahler-innspillignene som nylig kom – også konsertopptak – ser vi med en gang at Simon Rattle er i ferd med å gi dette orkesteret en ny dimensjon av friskhet og ungdom det kanskje sårt trenger.
Denne utgivelsen skal være prøvesteinen for Simon Rattle i Berlin. Nå skal en hel verden få høre hva han duger til i spissen for verdens ledende symfoniorkester. Det var mange som fulgte hans hvetebrødsdager i Berlin de første ukene med konsertene i september. Holder han? Er vi i ferd med å gå inn i en ny æra? Hva er han i forhold til sine forgjengere, der skyggen fra de giganter som Furtwänmgler og Karajan vil hvile tungt over enhver etterfølger?
Bare det første spørsmålet kan entydig besvares. Han har ledet dette orkesteret på konserter i flere år allerede og dermed er det svaret gitt.
De øvrige må vi ta tiden til hjelp med å besvare.
I mellomtiden er det bare å nyte Mahlers femte symfoni, med sørgemarsjen og Adagietto‘en, Mahlers mest kjente musikkstykke som Alma påsto ble skrevet til henne som en kjærlighetserklæring. Ta inn symfonien med en ekstra porsjon friskhet og rå stemning av direkte konsertopptak.
