Mahler: Symfoni nr. 7
Berlin-filharmonikerne dir.: Claudio Abbado Konsertopptak Berlin mai 2001 Deutsche Grammophon 471 623 2
Den syvende symfonien holdes for å være en av de heller vanskeligst tilgjengelige av Mahlers ti. Ikke uten grunn, den eier ikke den naturbeskrivende ekspressivitet, den landlige forundring gjerne sett med et barns øyne slik vi eksempelvis har det i flere av de tidligere symfoniene. I den syvende har Mahler et tonespråk hvor han mer enn i noen annen av sine symfonier peker mot hva som kunne komme videre hvis han fikk leve lenger enn sine femti-en år. Her aner vi en retning mot ekspressivitet, en oppløsning av det tradisjonelle tonebildet, kanskje inn mot tolvtonemusikken men sikkert på en annen måte enn Arnold Schønberg.
Det er også et forhold til som er tydelig: i denne symfonien ser vi hvordan den geniale toneskaperen forsiktig bikker over mot ‘galskap’. Vi kunne ane det i den sjette, men ser det kanskje tydeligere i den syvende det som ble fullbrakt i den åttende hvor komponisten ikke greier å stå på jorda i sine visjoner og himmelske vyer.
Grensen til galskap er ikke stor når det gjelder kunst. Derfor kan man si om mange store kunstneres verk at jo mere galskap de inneholder, jo sterkere opplevelse gir de. Dette sagt for ikke å undervurdere Mahlers verk. Men det jeg mener med galskap i denne forbindelse er positivt, at komponisten ikke helt makter å stå på jorda til enhver tid. Dermed blir det også en himmelsk flukt for tilhørerne.
Nå skal man ikke bedømme et verk på nesten halvannen time ut fra G-dur og D-dur. Til det er det for stort. Men det må heller ikke stikkes under en stol at Mahler ikke har gjort det helt enkelt for sine tilhørere. Det er ikke uten grunn at den syvende ikke høres fullt så ofte som hans øvrige symfonier.
Symfonien tilhører den serien av Mahler-innspillinger som nå kommer i forbindelse med Abbados fratreden som Berlin-filharmoniens sjefsdirigent. Han har vært leder for dette orkesteret siden Karajans dager, og dermed vært den internasjonale musikkverdenens primer inter primas.
Den tolkingen han og Berlin-filharmonikerne gir den hever symfonien fra det nesten uforståelig til det klare og gjennomskinnelige. Denne versjonen av Abbado kan klarest sammenliknes med orkesteret tidligere bemerkelsesverdige tolkning av den sjette symfonien med Karajan i sin tid. Også her får man hevet en nesten for vanskelig symfoni til nesten himmelske toneganger, man får gjort tonespråket og sammenhengen tilgjengelig.
Dette sagt fordi deres tolkning av den syvende symfonien er knapt noe du kommer utenom når du våger deg inn på de dypeste symfoniske dybdene hos Mahler.
