Mahler: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons, Simax PSC 1271, Konsertopptak 23. – 24.3.2000
CD’en med innspillingen av denne symfonien kom i rett tid til å være med på årets Mahler-jubileum. Det var på tampen av Mariss Janssons‘ tid i Oslo at han og orkesteret satset på det store prosjektet med å spille inn og utgi Mahlers symfonier på Simax. Den første utgivelsen kom med den første og niende symfonien for noen år siden. Det ble en bejublende innspilling som vant en tysk pris for årets Mahler-innspilling. Men så har det latt vente på seg. Det tar tydeligvis sin tid å ryste en Mahler-symfoni ut av armene.
Men nå er innspillingen av den syvende symfonien her. Vi venter nå bare på kanskje det som kan vise seg å være rosinen i denne pakka, konsertopptaket av den tredje symfonien med Randi Stene fra august 2000. Eller er den sjenerende lyden fra ventilasjonsanlegget som vi registrerte under denne konserten umulig å filtrere vekk?
Den syvende symfonien er Mahlers mest infløkte verk. Den er mystisk, søkende og ikke lett å framføre. Det å holde helheten i den kan bli en altfor stor utfordring. Dessuten former Mahler her et musikalsk landskap hvor han etter vår mening beveger seg mot yttergrensene av det tonale tonebildet. Publikum var ikke begeistret da de fikk høre symfonien første gangen. Den eneste som var fra seg av jubel var Arnold Schönberg som her opplevde en symfoni som pekte hen mot hans senere tolvtonemusikk.
Vi husker fra konserten i mars for ni år siden at Mariss Janssons hadde lagt vekt på de mer ‘enkle’ formene ved framføringen av denne symfonien. Slik sett framsto den som usedvanlig klar, ‘gjennomskinnelig‘ var et uttrykk vi brukte den gangen.
De tre mellomsatsene – to serenader med tilnavnet ‘Nattmusikk‘ og en munter scherzo – danner på dette viser tyngdepunktet i denne framføringen. I disse tre satssene brlijerer også Oslo-filharmoniens musikere i det spennet av viltre orkesterklanger og -kombinasjoner som komponisten bretter ut. Vi hører også instrumenter som avgjort ikke tilhører det klassiske symfoniorkesteret, som mandolin og gitar. Et guttemusikkens tenor-horn setter også farge på det.
Når symfoniens sistesats jubler i vei i en triumferende seiersmarsj må vi også huske på at innspillingsfolkene har mestret utfordringene med Konserthusets tørre akkustikk – med verdens beste garasjelyd som produsent Krzysztof Drab uttrykker det. Men noen år er gått og vi har i mellomtiden opplevd å få en storstue som akkustisk er helt unik og derfor kan vi ikke dy oss for å frambringe et drømmeønske som vi høyst sansynligvis aldri vil få se resultatet av: et CD-opptak av Mahlers andre symfoni med Mariss Janssons og Oslo-filharmonien i Bjørvika…
Som med den forrige Mahler-utgivelsen, den første og niende symfonien, føyer også denne innspillingen seg til Mahler jeg forertrekker å høre på. Oslo-filharmonien har det fortrinnet at de spiller lyst og med humør. De er ikke tynget av prestasjonsambisjoner eller århundrers plikttyngende tradisjon som vi dessverre må si om en god del andre orkestre i denne sammenheng. Dette passer Mahler i hans sammenblanding av bondedanser, naturinntrykk og dystre refleksjoner svært godt. En svært god innspilling!
