Mahler: Symfoni nr. 4, Alban Berg: Sieben frühe Lieder, Renée Fleming – sopran, Berliner Philharmoniker dir.: Claudio Abbado
opptak fra konserter i Berlin 27. – 29. mai 2005, Deutsche Grammophon 00289 477 5574 DDD
Mahlers fjerde er et unikt verk i hans mektige verden av symfonier. Den korte lengden gjør at den kanskje framføres mer enn noen annen, men også at den er lett å tilnærme seg. Frodig, lyrisk og uten for store verdensomspennende visjoner rundt seg trer tonespråket fram. Den er også den eneste av hans symfonier hvor det ikke forekommer orkestertungvektere som basuner og tuba.
Egentlig tilkom symfonien under prosessen med den tredje symfonien. Wunderhorn-diktet Das himmlische Leben var tenkt som en sats i den tredje. Men beskrivelsen av de himmelske gleder ble en sats for mye i denne symfonien og den ble droppet. Når han likevel hadde skrevet en sats, gjorde han likegodt en symfoni til den i samme stemning. Glad, lystelig, full av vår – som den forrige – og lett i anslaget.
Alban Bergs Sieben frühe Lieder ble skrevet omtrent på samme tid, dvs. like etter århundreskiftet og i stor beundring for Gustav Mahler. Han hadde nettopp hørt hans fjerde symfoni. Men her skriver han i et tonespråk som er relativt fjernt fra det ekspressive tolvtonespråket han senere kom til å gjøre bruk av.
Det er derfor interessant å koble disse to verkene sammen. Om de ikke reflekterer samme stemning, Alban Berg er langt dystrere, er dette likefullt verk hvor en kan si om det ene at det ikke hadde oppstått uten det andre.
Berlin-filharmonikerne er vanligvis ikke det orkesteret som gjør seg best i lette og lyriske orkesterverk. Men i klang og virtuositet er de et orkester man knapt finner make til. Deres tidligere dirigent Claudio Abbado gjorde en serie konserter med Mahler i sin siste sesonger. Tre av disse Mahler-symfoniene – nr 3, 7 og 9 – ble utgitt på CD og er dermed blitt noen av de fremste Mahler-utgivelsene fra senere år. Tidligere i år fulgte så symfoni nr. 6 fra en konsert i Berlin. Nå altså nr. 4.
Renée Fleming er den rette for å ivareta sopranpartiet i denne symfonien. Hun er lyrisk samtidig som hun har litt av den tyngden i stemmen som gjør at hun kler Mahler godt. Alban Bergs sanger er ikke så mye framført. Det er et interessant bekjentskap, ikke minst av den grunn at de forteller mye om slektskapet mellom de to komponistene Mahler og Alban Berg.
Dermed er Claudio Abbado i ferd med å nærme seg en full Mahler-syklus med verdens klanskje fremste symfoniorkester. Kanskje står den andre symfonien for tur? De gjorde den sammen i 1997. Etterfølgeren Simon Rattle har ikke vist samme evne til å gripe Mahler med dette orkesteret som forgjengeren.
