Oslo Konserthus 31.3.2005 Mahler: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien dir.: Leif Segerstam
Leif Segerstam hadde mer å by på enn sin røslige korpus på denne konserten. Før selve symfonien starter med at hornene setter inn i førstesatsen i Mahlers syvende symfoni lånte han en mikrofon og fortalte publikum på sitt halvt oppfattelige finlandsk-svensk om en drøm – – en visjon – han hadde hatt om morgenen. Den gikk ut på Mahlers verden av klanger som blir så enormt mye større når et helt orkester skal framføre musikken og sette farger til musikken. Han pekte ut i luften, fikk orkesteret med seg på først en C, så en A, så skyndtet han seg bort til flygelet og ga sammen med orkesteret en liten smakebit av denne visjonen – i sitt eget tonespråk.
For Leif Segerstam er en en levende musikerpersonlighet som er en av dem som står Mahler nærmest. Han er på god vei mot sin symfoni nr. 120 – de rister han næmest ut av skjorteermet til frokost – og med mange dirigentoppdrag verden rundt sørger han for også å få de framført. Den klanglige smakebiten vi fikk oppleve før konserten var neppe noe mer enn en liten illustrasjon av dirigentens morgenvisjon før den store opplevelsen. Men alt er toner og en enkelt C er ikke mer enn enn en C.
Noe forstyrrende kunne nok denne øvelsen virke for deler av det bornerte publikummet som hadde kommet for å nyte sin Mahler. Og det fikk de også, Mahler i all sin galskap, store klanger, visjoner, opprivende bilder og landlige og naive melodier – blandet med den kaotiske verden som er Mahlers klanglandskap.
Det som særpreget denne framføringen var et kraftløft i første del, dernest tre satser med stor vekt på å skildre – male – det klanglige landskapet, så en jublende fanfare av en sistesats som ble innledet med raske og kraftige løpetrinn fra paukene. Førstesatsens bruk av et tenor-horn kan minne om den sørgemarsjen som innleder den femte symfonien.
Leif Segerstams visjoner av Mahlers klangrom kom da også til full rett i de tre mellomsatsene, to såkalte Nachtmusik-satser, serenader eller nocturner, og en scherzo. Her viet dirigenten seg til å male opp det store landskapet – og som han understreket til å begynne med, han var også en del av det store orkesteret. Vi hørte klanger og instrumentkombinasjoner vi knapt hører hos Mahler, som kubjeller, gitar og mandolin og spennende kombinasjoner med harpene og disse, korte hugg som i solobratsjist Nora Taksdals stadige start på den djeveldans som aldri blir noe av, reminsenser av en tid og en musikk som dukket opp først tiår etter komponistens død. Terje Tønnesens solofiolin blandet seg ofte inn i klangbildet som for å gi disse tre satsene «skyggefull» mystisme og nattlig «amoroso» stemning.
Disse tre mellomsatsene inneholder det meste av det vi forbinder med Mahlers mystikk, hans naturopplevelser og det hurtige skiftet mellom innadvendte klanger og naive banale melodier. De korte huggende, de brå begynnelsene som aldri blir noe av, gir pekepinn langt framover i tid. Selv med en romantikers følelser, er han ofte også en realist i tonespråket. I dette universet av klanger vekker han sterke følelser og bilder hos den som hører hans musikk.
Dette stoffet peker også mot den lyriske siden av Mahler, slik vi blant annet opplever i noen av orkestersangene som Des Knaben Wunderhorn. Naturopplevelser slik han opplevde dem på sitt sommersted i Alpene, men sikkert også andre steder, var med på å prege disse tonene av flyktig og skyggefull nattmusikk. Nesten befriende blir derfor sistesatsen som veksler mellom militær brautende banalitet og jublende koralspill. Vekk herfra!
Symfonien ble til i årene 1904-05 men komponisten fikk først oppleve den som dirigent flere år etter. Leif Segerstam og Oslo-filharmonien ga oss en Mahler-opplevelser som vi sterkt vil minnes.
