Mahler: Symfoni nr. 6, Berliner Philharmoniker dir.: Claudio Abbado, Opptak fra konsert 3. – 5. juni 2004, DGG 00289 477 5573
Dette er Claudio Abbados første konsert med sitt gamle orkester etter at han gikk av som sjefsdirigent for Berlin-filharmonikerne i 2002. Den gang hadde Deutsche Grammophon samlet tre Mahler-symfonier – alle konsertopptak – og gitt dem ut for å markere Abbados mesterskap med Mahler og Berlin-filharmonikerne. Symfoniene 3, 7 og 9 ble også det nye årtusendes nye milepæler av Mahler-innspillinger. På tross av de svakhetene direkteopptak ofte kunne lide av, hadde innspillingene til gjengjeld nerve og varme. Opptakene var også gjort over flere dager og publikums nærvær var også lagt inn på opptakene.
Nå kommer den sjette symfonien, tatt opp over samme lesten. Det er Abbados første konserter med Berlin-filharmonikerne etter at han gikk av som sjefsdirigent som her er festet til de digitale rillene.
Den sjette symfonien har som alt annet med Mahler befunnet seg i bølger. Kurvene for framførelser av den har vært liten de siste årene, men beveger seg nå sterkt oppover igjen. Mariss Jansons vil eksemelvis med sitt Concertgebouworkester ta denne symfonien med til Proms i London og Lucerne i Sveits. Det er et morsomt poeng, for Mariss Jansons var den som fulgte ‘bølgen’ med Mahler i sin tid – noen år med forkjærlighet for den tredje og den syvende her i Oslo, som resten av musikkverdenen, Abbado og Berlin-filharmonikerne inkludert.
Den sjette symfonien inneholder alt hva man kan oppfatte som motsetningsfylt hos Mahler. Førstesatsen er den mest ‘klassiske’ han formmessig har laget, mens resten av symfonien pendler mellom det tragiske og kjærligheten som han kanskje ikke oppnådde. Vekslingen mellom A-dur og a-moll viser dette.
Fjerdesatsen er for eksempel omtrent det mest monumentale han har skrevet, nesten en symfoni i seg selv. Foruten at det er en mektig konklusjon på en stor symfoni, er det også en sats som står på egne ben og gjerne kan høres på isolert.
Symfonien er vanskelig å gripe og preget av den ‘galskap’ som gjør en stor komponist bare ennå større. Det er derfor man kan oppleve så ulike inntrykk av den. Det er fristende å gjøre den ‘full av galskap’ slik ungdommelig entuasiasme gjerne ønsker, og slik yngre besatte orkestre gjerne vil spille den. Men Karajan tidligere og her Abbado viser at den sjette symfonien også har en strukturert storhet i seg, den kan framstå som en stor symfoni nesten etter klassisk mønster.
Nærværet av publikum i applausen etter at de siste mollakordene har dødt ut i sistesatsen gjør sitt til å understreke hvilket dypt inntrykk denne symfonien må gjøre på den som hører den. Den bærer sitt tilnavn “tragiske” med rette.
Det er sistesatsen som er det monumentalt stor i denne symfonien. Den åpner ikke prangende med fanfarer og store akkorder men smyger seg innpå deg med sine harpe- og strykerinnledning og holder deg til slutt i sitt favntak med sitt tragiske budskap.
