Mahler: Symfoni nr. 7, Kindertotenlieder*
Philharmonia Orchestra dir.: Giuseppe Sinopoli, Bryn Terfel* – Bariton Deutsche Grammophon 453 133-2
Kjøper du disse to CD’ene fordi du vil ha en representativ innspilling med Bryn Terfel, bør du styre unna. Opptaket er fra november 1992, det vil si et godt stykke før den walisiske barytonen for alvor begynte å få sving på stemmen og sangen.
Er du derimot interessert å få en habil innspilling av Mahlers kanskje vanskeligst tilgjengelige symfoni, er dette derimot et godt kjøp. Philharmonia Orchestra gir en velklingende, fast og svært renskåret versjon av denne symfonien. Her sløses det ikke med mahlerske klanger, og opptaket gir en behagelig men ikke utflytende romfølelse.
Mahler fant inspirasjonen til denne symfonien under sine opphold i Nederland hvor han tilbrakte lang tid ved sanddynene ut mot havet. Kanskje er det dette som har festet inntrykket av denne symfonien som noe mystisk og ganske ulik hans øvrige symfonier. Uansett er det rabalderet fra intrigene og politikken i Wien som må ha preget ham som person på denne tiden. Han ble jo også nærmest frosset ut som Hofkapelmeister av den ‘gode smak’ fra det wienerske borgerskap – et faktum like utilgjengelig og skjult i dagens Wien og Østerrike som årene 1938-45.
Sammen med den niende symfonien peker denne musikken mot et musikkspråk hvor Mahler muligvis ville ha nærmet seg det ekspressive uttrykket til Schönberg og Alban Berg, selv om det vil være for dristig å anta at han ville blitt en ren tolvtonekomponist.
Sinopoli har ikke laget noen uttærende og dvelende versjon av denne symfonien. I de to Nachtmusik-satsene setter han heller opp tempoet enn å dvele ved de nattlige stemningene. Det er denne analytiske holdningen som gjør det lettere å orientere seg i dette nitti minutters lange mylderet av mahlerske klanger og melodier. Som sagt står denne innspillingen seg godt på sin renskårenhet.
Bryn Terfel‘s versjon av Kindertotenlieder derimot er ikke annet enn trygg og habil. Det er ikke noe å si negativt om den, og dermed får man heller ikke den Bryn Terfel som de fleste forventer i dag.
Det er tross alt et hav av karriere mellom Bryn Terfel anno 1992 og Bryn Terfel av i dag. Mens vi nå kan velge og vrake mellom ypperlige innspillinger med den walisiske barytonen, merker vi hvordan han er bundet og ikke riktig tør å bruke ressursene sine på disse fem sangene.
Et annet spørsmål er om de egner seg like godt for baryton og ikke for sopran, som vi vanligvis hører dem med.
