Mahler: Symfoni nr. 10 (Cooke’s versjon)
Berliner-filharmonikerne dir.: Simon Rattle
(konsertopptak 24./25.9.1999) EMI 7243 5 56972 2 6
Legg merke til datoen på denne konserten. Den fant sted bare få måneder etter at Simon Rattlevar blitt valgt til ny sjefsdirigent for Berliner-filharmonikerne. Mahler har vært av noen ansett som den svakeste siden hos Rattle. Kritikerne mot ham mente at han ikke innehadde den nødvendige tyngden til å mestre Mahler. Og kan du ikke Mahler, har du ingen ting i Berlin å gjøre.
Har de rett? Dette er hans første Mahler-innspillingen med sitt framtidige orkester etter at han ble valgt som deres sjefsdirigent. Tidligere er det kommet innspillinger med ham av symfoniene 3 og 9, det siste i konsertopptak fra 1993 med Wiener-filharmonikerne.
Mahlers tiende er et ikke-fullført verk. Han rakk ikke å gjøre endelig ferdig alle fem satsene og instrumenteringen før sin død i 1911. Bare førstesatsen eksisterer fullt instrumentert fra hans side og delvis den korte tredjesatsen.. Men skissene og utkastene til de øvrige tre satsene er tilstrekkelig gode nok til at engelskmannen Deryck Cooke kunne forberede en utgave til oppføring i 1964, forøvrig hjulpet av komponisten Berthold Goldschmidt som også dirigerte urframførelsen. Mange hadde sett på Mahlers skisser og forsøkt å gjøre noe med dem, Ernst Krenek var en av dem.
Alma Mahler haddde henvendt seg til både Schönberg og Sjostakovitsj for å få dem til å rekonstruere symfonien. Begge vegret seg. Det var først med Deryck Cooke at verket så sin endelige form. Men det er viktig å slå fast at Cooke selv mente han bare hadde forberedt Mahlers skisser til en versjon for oppføring, og at det ikke var snakk om en egen fullverdig symfoni fra Mahlers side. Sannnsynligheten taler for at Mahler ville ha brukt både en til to sommere til – om ikke fler – for å få symfonien ferdig slik han ville ha den. Da han skrev skissene – skjelettet – var han opptatt med å forberede urframføringen av den åttende symfonien og samtidig gjøre de siste endringene på den.
Simon Rattle har vært en entusiastisk talsmann for Cooke-versjonen av symfonien. Han har ledet framføringer av den en rekke ganger. Dette er andre gangen han dirigerer Berliner-filharmonikerne med denne symfonien. Han er en fremragende orkesterleder og har ikke problemer med å lede det store orkesteret i denne symfonien. Men vi savner noe av intensiteten og spenningen vi eksempelvis føler hos en Eugene Ormandy fra 1965 som etter vår mening fremdeles har levert selveste referanseinnspillinen for denne symfonien.
Det hjelper jo selvfølgelig en god del at dette er et konsertopptak og at litt av elektrisiteten med et nærværende publikum er til stede. Selve opptaket er strøkent utført og det er her denne innspillingen har sin styrke, sammenliknet eksempelvis med Ormandy.
