Mahler: Symfoni nr. 3
Wiener-filharmonikerne, dir.: Pierre Boulez, Anne Sofie von Otter – mezzo Deutsche Grammophon 974 038-2
Nok en innspilling av Mahlers tredje symfoni. På kort tid kommer enda en en kvalitetsinnspilling av denne symfonien. Det tegner seg ut et bilde av at denne symfonien er blitt den mest framførte og innspilte av Mahlers ti.
Den er i hvert fall den største. Hundreogførti minutter tar det å framføre de seks satsene. Men tusen medvirkende er ikke nødvendig.
Og ikke minst er det den mest livsglade og frodige. Det er en hyllest til vårens komme, livslyst og naturen som våkner til liv.
Ved å ha et udiskutabelt positivt budskap skiller den seg fra de øvrige symfoniene, kanskje utenom den første og etterslengeren den fjerde symfonien som inneholder overskuddmaterialet fra den tredje. Vårens inntog tilkjennegis med fynd og klem i horn og basuner. Naturen og hva den forteller komponisten markeres med undertitler på satsene, Hva blomstene på markene forteller meg, Hva dyrene forteller meg, Hva kjærligheten forteller meg….
Symfonien er i seks satser. Den tenkte syvende, Hva barnet forteller meg, ble skjøvet ut til den fjerde symfonien.
Denne gang er det Wiener-filharmonikerne som framfører den. Når vi ved den forrige store innspillingen av denne symfonien hadde Berlin-filharmonikerne i et ypperlig nesten elektrisk konsertopptak, sier det selv at vi nesten blir bortskjemte med fremragende innspillinger av denne store symfonien.
Det som skiller de to orkestrene i denne symfonien er at Berlin-filharmonikerne kan dra fordel av den tetthet og nærhet som et konsertopptak her. Wien-musikerne derimot har sin spilleglede og ikke minst varme å lene seg på. Men praktulle innspillinger er de begge to, ikke minst den siste! En skal være forsiktig med stereotypier. Men det er likefullt ikke til å se bort fra at Wien-orkesteret eier en varme som de klangfulle og mektige kollegene i Berlin ikke kommer opp i mot. Ikke til å misforstå for Berlin-filharmonikerne er et fremragende orkester. Men her hører man tydelig at det er noe spesielt ved den wienerske ‘schwung’.
Det er kanskje dette lille ekstra som gjør. For Mahler lar ofte sine symfoniske satser gjennomstrømme av Ländlermotiver, snutter og melodier som klart har et opphav i det landlige.
Den nye innspillingen kan ta fordel av å kanskje tidens kjøligste – i ordets positive betydning – og klareste mezzo-sopranen Anne Sofie von Otter til å ivareta solistpartiet. Hun har vist før at hun er sterk i Mahler. Om ikke den kraftigste stemmen så eier hun likevel en intensitet som kler denne senromantiske musikken på en ypperlig måte. Svalheten i stemmen hennes får oss til å føle riktig distanse der hun synger om å ha undring og respekt for skaperverket til tekst av Nietszche.
Om knappe en måned er hun å finne som årets Festspillartist i Bergen. Selv om det blir Haugtussa, barokk og cross-over blues og lite Mahler kan vi likevel glede oss!
Følelser og Pierre Boulez kunne i utgangspunktet ikke være noen god kombinasjon, i hvert fall ikke for noen desennier siden da han var opptatt med sine serielle strukturer og mer virket som en matematiker uti musikkvitenskapens virvar. Høylydt har han også tatt avstand fra føleri i musikken, Sjostakovitsj er ikke noe for ham!
Men med denne symfonien behøver han ikke klare opp i annet enn Mahlers naturbejaende verden. Og den er enkel, klart beskrevet i satsenes navn og i selve musikken. Men den må spilles med luft, med intuisjon for skaperverket og naturen slik at Mahlers veldige naturscenario får utfoldet seg.
Det er her hans mesterskap viser seg. På sine aldrende dager faller han ikke for fristelsene til følelsesmessig spekulasjon, han framfører musikken uten å legge noen annen ide i den enn å få uttrykt den ren og klar.
Snart foreligger også Oslo-Filharmoniens innspilling av den tredje symfonien, foretatt i Mariss Jansons‘ avskjedssesong. Men disse innspillingene blir i hvert fall ikke de siste av denne symfonien!
