Oslo Konserthus 30.1.2003 Mahler: Symfoni nr. 10 (tilrettelagt av Cooke) , Oslo-filharmonien, Dirigent: Mark Wigglesworth
Mahlers ufullførte tiende symfoni ble framført av Oslo-filharmonien i fullført form for ikke så veldig lenge siden, for snart fem år siden med Eliahu Inbal. Derfor sitter minnet om denne mektige symfonien sterkt i ennå.
Denne symfonien framføres vanligvis i den versjonen som engelskmannen Cooke gjorde i årene 1960-94. Det er altså mindre enn ti år siden den siste versjonen så det endelige lys. Slik sett kan vi si at Mahler er en komponist tett opp til vår tid, og hvis han hadde fått levet, vært med og preget musikklivet opp til vår tid på en langt annen måte enn ‘bare’ å ha etterlatt seg ti symfonier.
Denne symfonien er ingen rekonstruksjon. Den forelå såpass ferdig fra komponistens hånd at det var fullt mulig for kompetente Mahler-kjennere å legge siste hånd på den. Vi må også legge til at komponisten Berthold Goldschmidt var med og hjalp Cooke med arbeidet på 60-tallet, blant annet ved å dirigere de første orkesterframførelsene. Mange har riktignok forsøkt seg på sluttførelsen av denne symfonien, blant annet Ernst Krenek på 20-tallet. Han takket nei den gangen.
Det er en mektig symfoni og vi undres hva Mahler kunne ha utrettet videre i sitt liv – og for all musikkhistorie – hvis han ikke var blitt revet bort så tidlig bare så vidt over femti år. I denne symfonien vender han vekk fra de dystre tankene som preget hans senere komposisjoner, den niende symfonien i særlig rekke. Bare ‘dødsslaget’ i sistesatsen er igjen. I sin tid ble komponisten fascinert av en brannmanns begravelse i New York. Det er et av symfoniens markante kjennetegn og funnet plass også i andre sammenhenger.
Unge Mark Wigglesworth har vist at han har grepet om denne musikken, CD-utgivelser vitner om dette. Ikke forhastet og lettbent, heller ikke dvelende og uteskende, selv om de tre mellomsatsene føk av gårde i høyt tempo. Han la fornuftig nok hovedvekten på den mektige sistesatsen som ble innledet med de mektige slagene på stortromma. Derfra og ut ledet han orkesteret i en majestetisk ferd med Mahlers fascinerende og dramatiske toneverden.
Det ga oss en opplevelse som varmet i vinternatten.
