Oslo Konserthus 20.1.2011 Magnus Lindberg: Graffiti, Bruckner: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, Det Norske Solistkor, dir.: Jukka-Pekka Saraste
Bruckners syvende symfoni er en majestetisk symfoni som ruver i det store landskapet av Bruckners mektige symfonier. Det er en symfoni som er spesiell av flere grunner. Den inneholder svært lite av de katedralliknende velvingene som fører mot grandiose klimaks med messing og trompeter i front som i hans øvrige symfonier. Slagverk og pauker er nesten helt fraværende. Den var også den første av hans ni offisielle symfonier som han ikke senere vesentlig omarbeidet. Og det var også dette verket fra 1883 som førte til hans definitive gjennombrudd som komponist. Anerkjennelsen av Bruckner som en av historiens aller største symfonikere startet etter urframføringen i 1884 og holder seg den dag i dag.
Etter min mening ligger storheten i symfonien i de nærmest “evige” melodiske linjene i første og annen-satsen. Mange oppfatter dette som en slags “begravelses-musikk” og noen tolker det som komponistens forutanelse av Wagners død, en komponist han hadde en voldsom beundring for. I hvert fall var det annensatsen som tysk radio spilte 30. april 1945 da budskapet kom om Hitlers død.
Framføringen i går etterlot ingen tvil om at dette er en mektig og majestetisk symfoni. Du blir uansett ført med på en reise av vakker og himmelsk velklang, uansett om du kaller det en lyrisk symfoni eller begravelses-musikk. Framføringen i går sto også i stil med dette, og særlig vil vi framheve den flotte balansen i strykerne i crescendo’et helt mot slutten av førstesatsen. Dette var mesterlig med celli’ene liggende såvidt i tet foran resten av strykergruppa!
Men vi har en viktig innvending, og dette går ikke på orkester og dirigent og framføringen av symfonien. Mange har i årenes løp klaget på akustikken i Oslo Konserthus. Fiolinene kan av og til bli for tynne og pistrete og lyden fra orkesteret kan bli for ‘hard’. I går opplevde vi det stikk motsatte, før pause. Under Magnus Lindbergs Graffiti nøt av vi av himmelsk akustikk og en nydelig etterklang. Hemmeligheten besto i at et teppe var senket over publikumspodiet bak musikerne, orkesteret var trykket tett sammen og dette førte til en akkustisk resonnans av nesten himmelske dimensjoner. Derfor gledet vi oss særlig til å høre strykernes vellyd i de to første satsene av Bruckners symfoni etter pausen.
Dessverre ble det ikke slik, teppet og “bakveggen” var fjernet i pausen. Uvandt nok ble derfor tredje- og fjerde-satsen i denne symfonien de mest minnesverdige ved denne framføringen.
Før pause opplevde vi Magnus Lindbergs Graffiti. Det er nettopp et verk som tar utgangspunkt i graffiti, to tusen år gamle tekster som er funnet på steintavler fra det antikke Pompei før katatrofen. Det Norske Solistkor sto plassert tett bak, delvis inne i orkesteret. Dette skapte en velklang som var vidunderlig.
Vi likte dette verket med de mørke og fascinerende – og ikke minst tonale – åpningssekvensene.
For Magnus Lindberg og Jukka-Pekka Saraste ble det også en spesiell kveld. De er gamle kumpaner fra Finland og sto for et par tiår siden sammen i å promotere samtidsmusikk, bl.a. i ensemblet Avanti.
Dessverre kunne ikke de tissetrengte – eller de av publilkum med lav selvtillit – “holde seg” etter en knapp halvtime og måtte foreta sin gymnastiske øvelse med å reise seg/avlaste “trangen” i går også. For nervøse blærer finnes det piller, mot lav selvtillit hjelper ingen medisin.
Dessverre.
