Oslo Konserthus 2.3.2006 Schubert: Fantasi, Weber: Konsertstykke for klaver og orkester, Bruckner: Symfoni nr. 3
Oslo Filharmoniske Orkester, Viktoria Postnikova – klaver, Gennadij Rosjdestvenskij – dirigent
Svært overbevisende spill av russiske Viktoria Postnikova til tross, det desiderte hovedpunktet på kveldens konsert var utvilsomt Bruckners tredje symfoni. Det er en symfoni som rager, ikke ved sin ‘reviderte’ lengde på 1 time til tross. De sterke tuttipartiene og mange koralliknende partiene som ligger over symfonien med full utblåsing i trompeter og basuner, gjorde en som tilhører andektig og nesten religiøs etterpå. Sterkt berørt ble man i hvert fall.
Da fikk man bedre på plass programmet før pause. For instrumenteringen av Schuberts klaverfantasi kunne enkelte ganger minne mistenkelig om salongmusikk og Webers konsertstykke var interessant, men neppe mer enn det. Her var det Viktoria Postnikovasom dominerte og faktisk var hennes ekstranummer, Frans Liszt, svært engasjerende og levende framført.
Men høydepunktet var så avgjort Bruckner på det mest majestetiske og da forstår man bedre at disse to enklere stykkene var valgt. Bruckners symfoni har fått betegnelsen ‘Wagner-symfonien’ lagt til seg. Grunnen er åpenbar: den sterke bruken av orkesterets sterkeste stemmer vekker utvilsomt tankene i retning av Bruckners store forbilde. Han tilegnet symfonien også Wagner og det sies at den store operakomponisten ble svært fascinert av åpningen av symfonien, et trompetsignal mot strykernes ostinato. Men også i annensatsen er det partier som kan minne om avslutningen av Die Walküre, så tilnavnet er kanskje ikke helt tilfeldig. Det var med denne symfonien Bruckner innledet sin ‘store’ symfonier, den kommende og fjerde symfonien er også hans mest spilte. Nå i Mozart-året er det verdt å merke seg at Bruckner på dette tidspunkt hadde trådt inn i femtiårene.
Men i musikkhistorisk sammenheng er det kanskje mer interessant å notere at unge Gustav Mahler ble voldsomt opptatt av denne symfonien og den tjente utvilsomt som inspirasjon for ham da han senere komponerte sin første symfoni. Slik sett kan vi se at denne symfonien knytter sammen de to største symfonikerne fra 1800-tallets andre del – de to største symfonikerne overhode?
Uansett ble det en framføring som rett og slett kan uttrykkes som stor. Kveldens dirigent, den russiske veteranen Gennadij Rosjdestvenskijviste stor ro og kontroll i sitt grep om denne store symfonien.
Et lite apropos, det var en av de mange revideringene av denne symfonien vi fikk høre i går. Etter at undertegnete i sin tid fikk tilgang til Georg Tintners originale versjoner av Bruckners symfonier er jeg i all tid etterpå blitt frelst for disse. Nå er den originale versjonen nesten en halvtime lenger – eller større om man vil – men her det en rikdom med Wagnersitater, bl.a. fra Lohengrin, som er helt ubetalelig.
Bare så det er sagt. Men bevares, det vi hørte i går har bare ett ord: majestetisk.
