Oslo Konserthus 24.8.2000: Richard Strauss: Fiolinkonsert, Bruckner: Symfoni nr. 9
Oslo-filharmonien; Ingolf Turban – fiolin, dir.: Heinz Wallberg
Han begynner å bli vandt med det, veteranen Heinz Wallberg, å lede Oslo-filharmponien i framførelser av Bruckners mektigste symfonier, dvs. de siste. For to sesonger siden hørte vi ham i Bruckners åttende, den gang en virkelig sterk opplevelse. Forventningene var derfor skyhøye til hans opptreden denne gangen. Opprinnelig var det meningen at Mariss Jansons skulle dirigere denne konserten.
La oss si det slik: vi ble ikke skuffet over hans Bruckner. Det var musikk på det mest grandiose, storslagent og majestetisk framført. Men vi savnet det lille ekstra, det som kunne gjøre konserten til en minnverdig opplevelse i dagesvis etterpå.
Hva var forskjellen? Den niende klang vidunderlig vakkert, tildels himmelsk i perioder. Men hva så? Grepet med å sette de tre basunene og tubaen i senter på bakre rekke i stedet for horn og trompeter var på langt vei vellykket. Det ble driv og fart når de koral-liknende utblåsingene fra messingen bokstavelig talt løftet taket på Konserthuset.
Var det dirigentens opplagte foryngelse? Denne gangen virket han usedvanlig sprek og opplagt. Den snart 90 år gamle dirigenten tok til og med et lite hopp med fra podieoppbygget.
Kanskje ligger forklaringen i at han ble for energisk, for opptatt av å passe på at alt stemte – i stedet for å legge linjene og la musikken utfolde seg på sine egne premisser.
For her er det nok å glede seg over. De hallelujah-liknende fanfarene i førstesatsen, den tette rytmen og nesten ville dansen i annensatsen og ‘svanesangen’ i sistesatsen. Slikt måtte sette intrykk – og det gjorde det.
Verre var det før pause. Her fikk vi en fiolinkonsert, av alle med Richard Strauss som opphavsmann. Men denne konserten, komponert av en 18 år gammel kommende storkomponist, ble for drøy kost for oss. Hvorfor framføre slikt når det finnes så mye annen utmerket musikk av Richard Strauss, til og med av konserter? Hans hornkonserter, obokonsert, endog klaverkonsert – Burleske – holder et langt annet nivå enn dette! Det var like før vi fornemmet at Heidi jodlet Alpene ned. Selvfølgelig, mange liker slik sentimental musikk med klare lyriske partier. Og solisten, Ingolf Turban, gjorde en utmerket innsats og kvitterte med Paganini som ekstranummer til publikums store henrykkelse.
|
|
|
