Mahler: Symfoni nr. 9
Berliner-filharmonikerne dir.: Claudio Abbado Konsertopptak Berlin sept. 1999 Deutsche Grammophon 471 624-2
Dette er den tredje utgivelsen – alle konsertopptak – av Mahlersymfonier med Berliner-filharmonikerne og Claudio Abbado, gitt ut når sjefsdirigenten nå er i ferd med å trekke seg tilbake som den internasjonale dirigentverdenens primer inter primas og overlate roret til Simon Rattle.
I en slik sammenheng er det nesten unngåelig at den niende symfonien ikke skulle inngå. Dette er Mahlers avskjed med verden, eller som han skrev tvers over partituret til første sats: Leb wohl! Han hadde sikkert vært klar over en stund at slutten nærmet seg og han fullførte denne symfonien sommeren 1909, to år før han døde. Det er det siste fullførte verket fra hans side, han rakk bare skisser til den tiende symfonien.
Dette preger symfonien. Den er uten det friske preget som Mahler har gitt mange av sine symfonier, med naturstemninger og landlige folkeviser i full forening. Dansene og de kanskje noe naivt preget melodiene er holdt unna denne symfonien. Her skrider musikken sakte fram. Det er nesten som en majestetisk gravferd.
Selv annensatsen som formelt er underlagt et Ländler-tema holder seg innunder dette.
Claudio Abbado søler ikke til med sentimentalitet og store følelser. Her er det en ren og usminket framføring det gjelder. Med seg har han orkesterets mektige klang. Det blir storartet. Tyngdepunktet i symfonien ligger i de to yttersatsene, begge langsomme i tempoangivelsen. Den første er lang og skridende, den siste mer syngbar innadvendt.
Opptaket er fra Philharmonie i Berlin, orkesterets ‘hjemme’sal. Disse utgivelsene har gitt oss en stor dokumentasjon på hva dirigenten har tilført orkesteret gjennom sine mange år som Herbert von Karajans etterfølger.
