Malmfull hyllest til Kirsten Flagstad

Bjørvika 26.3.2010 En hyllest til Kirsten Flagstad, Wagner: Tannhäuser ouverture, “Dich teure Halle” fra Tannhäuser, Gluck: Ouverture til Orfeo et Euridice, Purcell: Arie fra Dido and Aeneas “When I am laid on earth”, Gluck: “Divinités du Styx” fra Alceste, Richard Strauss: Vier letzte Lieder, Wagner: Forspill til 1. akt fra Lohengrin, “Liebestod” fra Tristan og Isolde, Christine Brewer – sopran, Operaorkestret, Patrick Summers – dirigent

Det ble Kirsten Flagstads store kveld i operaen i Bjørvika. For det var henne det dreidde seg om på denne konserten. Det var hennes repertoir og langt på vei – i hvert fall hvis vi tok i bruk litt av fantasien – også hennes stemme og skikkelse vi hørte og så. Musikken var den hun framførte mest både i operahusene og på konserter. Sangen sto en amerikansk sopran for, til forbløffelse så lik Kirsten Flagstad både i utseende og stemme at du omtrent måtte gispe.

Konserten var et ledd i 50-årsjubileet til Den Norske Opera, en markering som beleilig fant sted i det nye operahuset i Bjørvika. Kirsten Flagstad var operaens første sjef. Men hun var også det forrige århundrets største kvinnestemme.

Inn på scenen kommer så Christine Brewer, av enkelte holdt som den fremste dramatiske sopranen i verden i dag. Det er ikke bare framtoningen uten diva-nykker eller primadonna-personlighet, utseende og stemme som bringer tankene hen til Kirsten Flagstad, også hennes livshistorie er til forbløffelse ganske lik det forrige århundrets største dramatiske sopranstemme. I likhet med Hamar-jenta ventet hun med sin karriere – å gå ut på scenen på de store operahusene – til hun var mer enn godt voksen, hennes datter måtte gjøre ferdig high school først.

Men det var først og fremst stemmen som gjorde inntrykk. Vi formelig skvatt i stolen vår da hun satte i gang med “Dich teure Halle” fra Tannhäuser. For en stemmekraft, for et spenn! Og det toppet seg da hun fortsatte med Didos klagesang fra Dido and Aeneas. Det var denne operaen som Kirsten Flagstad sang i London nærmest privat for å hjelpe venner av seg. Som betaling ville hun bare ha et glass øl (a pint of beer) etter forestillingen.

Riktignok må vi innrømme at fullt Flagstad var ikke Brewer. Hun har ikke den dimensjonen av dyp malmklang i stemmen som Kirsten Flagstad hadde, den klangen som er karakterisert som ‘…flytende gull på svart fløyel‘ (Jessye Norman). Men dette er kanskje noe vi ikke opplever hvert (eller annethvert) århundre…. Uansett hadde hun en dyp, kraftig og imponerende stemme.

Dramatisk sopran er et stemmefag som representerer de tyngste og største utfordringene for en menneskelig stemme. Det er svært få i verden i dag som mestrer dette fullt ut og det er bare de største og tyngste utfordringene på operascenene – Wagner, Richard Strauss og til en viss grad Verdi – dette er skrevet for.

Det fortsatte etter pause. Da sto Richard Strauss’ siste komposisjon, Vier letzte Lieder, på programmet. Richard Strauss tilegnet dette verket til Kirsten Flagstad og det var også hun som urframførte det i sin tid. Mer sødmefull musikk i kontrast til Wagners kraftige klanger, dette var noe som avgjort satte stemningen på konserten.

Som avslutning sang hun Isoldes Liebestod fra Tristan og Isolde. Det var særlig denne operaen som publikum og særlig amerikanerne assosierer Kirsten Flagstad med. Hun reddet faktisk Metropolitan-operaen, verdens fremste operainstitusjon, på 1930-tallet med sine opptredener. Sentralt sto denne.

Det utviklet seg etterhvert til en enorm stemning i Bjørvika-operaen. Det skal ikke underslåes at det var mye Richard Strauss som gjorde denne stemningen. Richard Strauss sang hun også som ekstranumre, det måtte hele to til!

Men det var også andre enn Christine Brewer som skinte denne kvelden. Operaorkesteret som vi egentlig ikke syntes kom bra nok fra oppgaven sin på den framføringen av Tannhäuser vi så – premieren, slo her kraftig tilbake. Først med en feiende flott og presis ouverture, dernest et forspill fra Lohengrin hvor uttrykket ‘silkemyke strykere‘ vil få seg en helt annen betydning etter å ha hørt dette. Vi er vandt til å høre strykerne i det som er antatt å være landets fremste symfoniorkester i hovedstadens andre store konsertlokale. Men i sammenlikning med det vi opplevde i går er det som å snakke om en helt annen dimensjon.

Det var også kanskje den unge energiske amerikanske dirigenten  Patrick Summers som var årsaken til noe av dette. Lyttende og oppmerksom hadde han hele veien en svært god kontakt med solist og musikere. Og ikke minst evnen til å kommunisere – noe alle Wagner-dirigenter åpenbart ikke har.

For en kveld! For en musikk! Richard Strauss sang inne i hodet vårt på veien ut. Og for en gang skyld klarte vi ikke å gremme oss over de stygge høyhusene vi møtte utenfor.