Wagner: Tristan und Isolde, Wesendonck-Lieder*
Kirsten Flagstad, Ludwig Suthaus, Dietrich Fischer-Dieskau, Blanche Thebom, Josef Greindl, Royal Opera House Chorus, Philharmonia Orchestra, dir.: Wilhelm Furtwängler (opptak fra 1952), Gerald Moore* – klaver Regis RRC 4004
Det er utgivelser som dette som kan holde liv i CD-mediumet noen år til. Her serveres vi et opptak fra 1952, fra en tid hvor forrige århundrets sopran, Kirsten Flagstad, sto i sin fulle kraft og ikke viste noen tegn til at malmstemmen hadde begynt å ruste. Men med det lille unntaket at et sted – under en høy C – er det ikke Flagstads stemme vi hører, men Elizabeth Schwarzkopf, et tilfelle som er blitt mye kommentert i platehistorien. De fire CD’ene bringer oss også den kommende store baritonen, Dietrich Fischer-Dieskau, som Kurwenal. Som Kirsten Flagstads motspiller hører vi Ludwig Suthaus.

Det hele bindes sammen av en av de største og mest legendariske av dirigenter noensinne, Wilhelm Furtwängler. Han var spesielt knyttet til denne operaen. Det var den første han gjorde i Bayreuth i 1931, hvor han også dirigerte i 1954, rett før han døde. Her leder han Philharmonia-orkesteret som på den tiden sto i sin absolutt fulle blomst.
Det var i denne operaen at Wagner presenterte den velkjente ‘oppløsnings’akkorden som er en pekepinn mot tolvtonemusikken og oppløsningen av det tonale tonebildet femti år etter. Dette temaet forfølger operaen alle tre akter i gjennom og blir et symbol for den uoppnåelige kjærligheten.
Det er først og fremst Kirsten Flagstad som fanger interessen på denne innspillingen. I den avsluttende arien Mild und leise… i tredje akt blir vi bokstavelig talt løftet opp og hun bærer oss opp i et univers av nesten himmelsk malmsterk lyd. Vi blir rystet, grøsser, og den må være hardt herdet som hører gjennom en innspilling som denne uten å bli rørt. Gjennom alle de tre aktene er det en fryd å høre henne. Hun bærer denne musikken fra begynnelse til slutt og setter et sterkt preg på framførelsen.
Denne innspillingen har lenge foreligget på EMI. Men nå er den her i ny utgave, og det er ingen grunn til ikke å nyte den. Innspillingen er uansett en av høydepunktene innen plateindustrien.
I tillegg hører vi Wesendonk-sangene på denne utgivelsen, et opptak med Gerald Moore vi har hørt mange ganger før. Det finnes på et uttall utgivelser med henne, senest på den norske SIMAX-utgaven ved 100-års jubileet. Disse sangene tilhører en helt annen kategori enn en av mesterens største operaer, selv om de tidsmessig hører sammen. Derfor er det litt rart å høre dem i en sammenheng som dette.