Oslo Konserthus 21.10.2004 Fartein Valen: Sonetto di Michelangelo, Schumann: Cellokonsert, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5
Oslo-filharmonien, Truls Mørk, cello, Dirigent: Manfred Honeck
Manfred Honeck vil nå slutte som fast gjestedirigent for Oslo-filharmonien: De to siste konsertene er i disse dager. Men vi vil forhåpentligvis møte han som dirigent også seinere.
Denne konserten var som eneste stor triumf. Det var med Sjostakovitsj han satte en foreløpig krone på verket her i Oslo.
Han begynte sin karriere i Oslo for snart ti år siden som Den Norske Operas musikalske leder, men tok snart over da Mariss Jansons fikk sykdomsforfall og ledet Oslo-filharmonien på et par turneer. Nå er han blitt sjefsdirigent for Sveriges Radios Symfoniorkester.
Som dirigent overbeviste han i stor grad på denne konserten og ga oss en opplevelse som faktisk kan sidestilles – kanskje til og med overgåes – av hans minnesverdige framføringer av Dvorak og Mahler i sin tid. Vi håper derfor vi møter ham snart igjen!
Det er tydelig at han setter pris på Fartein Valen. Sonetto di Michelangelo sto også på programmet da han dirigerte her i september i fjor. Fartein Valen som i utgansgpunktet skrev for liten besetning, hadde her fått hele orkesterets strykergruppe til hjelp. Verket fikk en utforming som vitnet om stor bevissthet fra dirigent og musikere. Ren og avklart er den norske tolvtonekomponisten i dette verket fra 1930-tallet. Ingen kan i dag la seg forstyrre av hans dissonerende klanger eller ‘atonale’ språk. Han stemmer oss til ro og gir oss innblikk i musikkens skjønnhet.
Truls Mørk framførte Schumanns cellokonsert. Det er et av de få standardverkene for cello han har å velge i mellom i sitt reperoir. Han spilte konserten sist her i Oslo i 1998, men framførte den blant annet i Rotterdam, Budapest og Geneve tidligere i vår. Det er en sjarmerende konsert fra Schumanns side. Truls Mørk overbeviste som alltid.
Men det orkester og dirigent tydeligvis hadde forberedt seg på var framføringen av Sjostakovitsj’ femte symfoni. Det har lenge vært et av Oslo-filharmoniens glansnumre. Det innledet Oslo-filharmoniens mange suksessfulle innspillinger med Mariss Jansons på EMI i 1987. Hvis man skal snakke om en form for avskjed for Honeck var dette en verdig avslutning, i hvert fall for en epoke.
Han hadde valgt å framføre de kraftigere deler av symfonien med snert og spenst mens det svakeste pianissimo ble spilt knapt hørbart. Vi tilhørere måtte anstrenge oss optimalt for å få med oss musikken i disse partiene, og heldigvis var salen med og lot ikke altfor mange og store host ødelegge. Dette ga kontrastene i symfonien større klarhet og som helhet ble opplevelsen desto sterkere. Også de mer ‘brautende’ deler av symfonien, særlig i sistesatsen som de ‘dannede’ har hjemme betraktet som ‘plakatkunst’ og ‘utvendighet’ for bare tredve år siden, fikk en avklaret mening. Hvorfor kan ikke en symfonis triumf oppfattes som triumf?
Oslo Konserthus’ første etappe av akustiske forbedringer er nå på plass med gitter over podiet. Fra vår plass i trappa – hvor akustikken har vært utmerket hele tiden – fant vi faktisk liten forskjell på lyden, men fra andre i salen fikk vi høre at det var faktisk forskjell fra før. Om ikke annet håper vi at musikerne nå hører hverandre bedre og at det var et resultat av dette at samspillet i Sjostakovitsj-symfonien ble så tett og kontant.
En verdig avskjedskonsert for Manfred Honeck. Må vi bare møte ham snart igjen som dirigent!
