Jon Michelet: Mappa mi – en beretning om ulovlig politisk overvåking, Forlaget Oktober 2011 272 s.
Jon Michelet har de siste førti årene vært en markant skikkelse i norsk offentlighet. Han er en suksessrik forfatter og vært programleder på TV. I tillegg er han aktiv politiker på venstresiden og satt en periode i fylkestinget i Østfold. Han har vært redaktør av Klassekampen og bygget opp forlaget Oktober. Men først og fremst er den tidligere sjømannen en utrolig populær og sjarmerende person, ikke minst hos damene. Han har en frisk stil i måten han opptrer på og sier gjerne tingene rett ut.
Her har han laget en slags selvbiografisk bok over årene fra midten av 1960-tallet fram til 1980-tallet med utgangspunkt i ‘mappa mi’, dvs. de dokumentene fra Overvåkingspolitiet som ble frigjort etter Lund-kommisjonens konklusjoner og etter vedtak fattet på Stortinget. Det var ganske mange personer i dette landet som ble utsatt for mer eller mindre ulovlig overvåking fra politiets side fra slutten av 60-tallet.. Dette rammet en stor del ungdom som lot seg aktivisere i fredsbevegelser, anti-atomvåpenkampanjer og ikke minst det sterke engasjementet som kom etter 1968 og særlig angikk krigen i Vietnam. I Norge fikk vi ml-bevegelsen (i dag Rødt) som riktignok ikke var en massebevegelse, men som fikk til helt utrolige ting – ville streiker, store løft på kulturens område, dagsavis mv. – fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet.
Mange i samfunnet så på ungdommen og ml-bevegelsen med stor frykt. De rettet seg mot tidligere konvensjoner, hadde langt hår og uttrykte klart at de ville endre samfunnet i sosialistisk retning, først og fremst gjennom masseaksjoner. Kampen gikk innad i LO mot pampeveldet og ved store demonstrasjoner på gatene.
Derfor lå det i kortene at såvel sikkerhetspolitiet som Arbeiderparti-ledelsen forsøkte å holde øynene oppe. I andre land, Italia, Tyskland og endog Danmark, hadde ungdommens politiske engasjement resultert i at det utviklet seg små ytterliggående voldelige grupper med terroraksjoner, våpen- og pengetyverier. Tyskland fikk sin Baader-Meinhof, Danmark sin Blekinge-bande.
I Norge hadde vi ikke disse ekstreme utslagene av ungdommens engasjement, noe som egentlig var relativt lett å slå fast i et lite og lett oversiktlig samfunn som vårt. De eneste som tydde til vold og våpen på denne tiden var nynazistene (Hadelands-drapene og bombeattentatet mot 1.mai-toget – Kyvik – hvor en person ble lemlestet).
Politiets nidkjærhet gikk langt over streken og var på grensen av det lovlige, noe Lund-kommisjonen har slått fast. Utrolige ressurser ble brukt på å skygge, telefonavlytte og på andre måter følge aktiv og engasjert ungdom. Til og med deres familie og barn ble fulgt og kartlagt. En ressursbruk helt uten sidestykke måtte finne sted. Og som Jon Michelets bok klart slår fast, og Lund-kommisjonen konkuderte med, dette gikk langt ut over hva som kunne tillates i et demokrati og brøt mot de retningslinjer som var fastsatt av Stortinget. I boka framkommer også etter vårt inntrykk hvordan politiet direkte manipulerte domstolene for å skaffe seg telefonavlytting.
I en episode – som også har nedfellt seg i en av Jan Guillous Hamilton-bøker – går det an å lese (det er vår konklusjon og ikke forfatterens) at ved bruk av en utenlandsk provokatør kunne politiet få domstolenes adgang til telefonavlytting av lovlige norske politiske partier, plateselskap og forlag. Ingen edruelig norsk rettsinstans kunne normalt gi politiet adgang til å telefonavlytte lovlige norske partier. Men ved å knytte rabbagasten og sjømannen Jon Michelet til AKP-kontoret – hvor han kanskje var et par ganger på 70-tallet – og plateselskapet MAI (hvor han aldri hadde satt sine bein) kunne godtroende og sløve dommere godta politiets begjæring. Det viser en maktmisbruk fra politiets side som egentlig burde ha vært gjenstand for en senere rettsforfølgelse.
Men politiets holdninger og analyser disse årene viser også en stor mangel på politisk gangsyn og tildels ren stupiditet.
Jon Michelet mottok en temmelig omfangsrik mappe av de dokumentene som ble frigjort angående ham. Denne boka er frydefull lesing. Han går gjennom hvert eneste dokument punkt for punkt og kommenterer dem. Men han gjør det uten skadefro. Han moraliserer ikke og ber oss bare lære av denne skjenselen mot rettsfølelse og demokrati.
Boka blir også en slags biografi over forfatteren, journalisten, politikeren og forlagsmannen fra slutten av 60-tallet og fram til dette årtusentallets begynnelse.
Jon Michelet er frydefull herlig – men som sagt ikke skadefro – i å skildre de Øst-Tysklandliknende metodene som ble brukt og de mange feilslutningene som ble trukket. Boka har derfor et sterkt humoristisk preg, noe som faktisk forårsakes av sikkerhetspolitiets mangel på kunnskap og dømmekraft og deres nær sagt vanvittige stupiditet. Jon Michelet skriver bare saklig og lakonisk om disse hendelene, siterer dokumentene slik de er og setter dem i relieff. Dermed må vi trekke på smilebåndet.
Men det som er uhyggelig lesing er å se at det norske politiet nesten inntil dags dato drev politisk og ulovlig overvåking i beste Stasi-stil (Stasi = det tidligere østtyske sikkerhetspolitiet). Jon Michelet vil med denne boka gjøre særlig dagens ungdomsgenerasjon oppmerksom på hva som inntil ganske nylig fant sted i Norge. Dessuten ønsker han at lærdommen fra disse årene bør føre til at vi ikke går i samme fella pånytt, som eksempelvis med den muslimske minoriteten, noe vi dessverre ser sterke trekk av i form av stigmatisering. Det er ikke lenger siden i går morges jeg leser i avisene at sikkerhetspolitiet ‘leter etter’ bevis mot tre unge muslimer for å holde dem i varetekt. Er det ikke noe som skurrer – igjen?
