Marianne Kielland

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 3.2.2012 Schubert: Ouverture ”I italiensk stil” (D591), Mozart: Symfoni nr. 41 i C-dur ”Jupiter” (K. 551), Brahms: Alt-rapsodi, Mendelssohn: Symfoni nr. 4 i A-dur ”Den italienske”, Operaorkesteret, dir.: Rinaldo Alessandrini, Marianne Beate Kielland – alt, Operakorets herrestemmer

Den norske sangerinnen Marianne B. Kielland kan være på vei mot noe riktig stort. Det viste hun med all tydelighet på Operaens store scene på konserten i går i Alt-rapsodien til Brahms. Disse tre versene av Goethe tonesatt til noe nærmest spektakulær musikk av den Hamburg-fødte og Wien-bosatte komponisten, er skrevet for stort orkester, alt-stemme og herrestemmer. Det er den fine balansen mellom manns-stemmene – i partier nesten helt inn mot det tesosterone – og den dype kvinnestemmen som også kan bevege seg høyt og ikke minst synge kraftig ut, som er verkets sterke side. Det blir mektig musikk som ikke unnlater å gjøre inntrykk. Vi kunne også si, som skapt for Marianne B. Kiellands dype og sterke stemme. I partier kunne det riktig grøsse i oss.

Dette musikkstykket hørte avgjort til høydepunktet på denne konserten. Den kom usedvanlig dårlig ut med en sidrompet og usedvanlig seig framføring av Mozarts Jupiter-symfoni. Vel er den det mest seriøse og for den saks skyld ‘tyngre’ verket av samtlige av Mozarts symfonier, men man behøver ikke av den grunn sette ned tempoet som om det er en la-a-a-angsom sørgemarsj. Menuettoen – scherzoen – ble framført som en pramdragernes sang og det var ikke før i finalen med dens fuger at orkesteret til en viss grad fant seg selv og det begynte på svinge. Men for sent.

Det er synd for vi savnet den elegansen som gjerne skal følge Mozart. Det er også synd at inntrykket fra et annet stort orkester i Oslo, som vi opplevde kvelden før, ennå satt altfor fast i oss denne kvelden. Operaens orkester har ennå et godt stykke igjen til de helt store musikkopplevelsene, selv om vi må si at deres viktigste bidrag på musikksiden, operaene, ofte framføres med fynd og klem som vi opplevde nylig med La Bohème.

Det var derfor flott at en norsk sangerinne og operakorets herrestemmer ga oss en opptur etter pause. Og oppturen fortsatte i Mendelssohns ‘italienske’ symfoni. Her kunne dirigenten Rinaldo Alessandrini riktig boltre seg i inntrykk fra sitt hjemlands solrike varme. Det var akkurat noe slikt vi trengte på vinterens til nå kaldeste fredag. Et ekstra pluss vil vi gi til fiolinene som riktig fløt elegant, ikke skvulpet, over treblåserne i førstesatsen, som lette vindpust over småkrusende bølger. Vakkert!

Men det var første og fremst en norsk sangerinne som varmet oss sterkt denne kvelden.