Roy Jacobsen: Marions slør, Cappelen 2007, 383 s.
 Roy Jacobsens siste bok handler om en middelaldrende kriminalbetjent, Marion, som er med i en hemmelig etterforskingsgruppe ved Oslo Politikammer. I formen er dette en krim-bok. Men forfatteren tar bare i bruk en sjanger som han ikke engang rendyrker. I innhold er det omtrent alt som skiller dette fra en krimhistorie.
Først og fremst er det persontegninga som skiller. Roy Jacobsen går langt inn på personene, i en slik grad som du ikke finner hos krimforfattere. Oppklaringen av seriemordene – som befinner seg i krysningsfeltet med innvandrere, religion og våre egne holdninger – tar helt andre veier enn en tradisjonell krimfortelling. Først og fremst skal du bli kjent med hovedpersonen Marion og menneskene nærmest henne. Det er et problematisk område han rører i. For i dette krysningsfeltet befinner ikke bare mange innvandreres tradisjonelle relgiøse overbevsining seg, her finner vi også det øvrige samfunnets tendens til typetegning og klassifisering, skjære alle over en kam. Ikke minst våre egne forfommer under dekke av religion, mørkesynet er ennå sterkt gjeldende i samfunnet vårt og det er ikke mange tiårene siden vi hadde debatter som vi kan himle med øynene av i dag. I dette området beveger Marion seg med det som kan kalles ‘kvinnelig intuisjon’ men som bedre kan oversettes med sunn fornuft. Vekten i denne boka forskyves mer i retning av dypere problemstillinger enn den skal gi en lettlest og spennende handlingsform. Roy Jacobsen har derfor gitt oss en bok som vekker ettertanke. |
