Sjostakovitsj: Symfoni nr. 15, Klaverkonsert nr. 2*
London Philharmonic Orchestra dir.: Mariss Jansons
Mikhail Rudy – klaver* EMI Classics 7243 6 56991 2 5
Tiden er full av paradokser. Ikke før har EMI sagt opp sin platekontrakt med Mariss Jansons før de er mer enn ivrige på å hive nye innspillinger med Mariss Jansons ut på markedet.
Slik uforutsigbarhet bør fortelle oss at enten er dette formidable innspillinger som ikke har godt av å friste en fortsatt tilværelse i arkivreolene, eller så er Mariss Jansons et navn med sterk – eller stigende – appell hos det klassisk CD-kjøpende publikum.
Sannsynligvis begge deler.
Mariss Jansons fortsetter ufortrødent med sine innspillinger av Sjostakovitsj’ symfonier. Han har valgt ulike orkestre. Til nå har det vært Berliner-filharmonikerne (1), Oslo-filharmonien (5, 6 og 9), Wiener-filharmonikerne (5), St.Petersburg-filharmonikerne (7) og Philadelphia-orkestret (10 og 11). Med disse står han fram med dette tiårets viktigste bidrag av innspillinger av den store men fremdeles underskattede russiske komponisten.
Med denne innspillingen av den femtende symfonien er det London Philharmonic Orchestra som får æren av å bidra til det eksklusive selskapet.
Den femtende og siste symfonien Sjostakovitsj skrev (1971) er et av hans mest originale verk. Det er i dette verket at tolkningsprofetene får fri bane til allslags mer eller mindre skrudde teorier og fantasier, noe som nådde topp-punktet med Volkovs Testimony-biografi.
Det er lite tvil om at den store russiske komponisten var en merket mann da han skrev symfonien og at han kjente pustet av livets slutt i nakken. Symfonien er full av lånte motiver fra andres og ikke minst egne verk.
Bare i den lange andresatsen finner vi Sjostakovitsj noenlunde på ‘egne’ ben. Men også her finnes klare referanser til ‘sjebne’-motiv – hvis man absolutt må lete etter det. Førstesatsens bruk av Rossinis kjente Wilhelm Tell-motiv framstår mest som en lystig sang, som en slags rapsodi over et besøk i en leketøysbutikk. Men det er bruken av Wagner-motivene i sistesatsen som har satt virkelig fart i de dramatiske spekulasjonene. Her får vi høre sjebne-motivet fra Nibelungen-ringen og i paukene antydes Siegfrieds dødsferd fra Götterdämmerung. De mest spekulative hører også Tristan og Isolde-motivet. Men det kan like gjerne være et sitat fra en kjent Glinka-sang….
Men behøver man tolke og overtolke alt og enhver? Kan ikke Sjostakovitsj’ musikk framstå i subjektiv form uten programmatisk innhold? Tiden burde kanskje være kommet til å avdramatisere mange av mytene rundt hans musikk.
For denne symfonien er på tross av sin bisarre form og klare invitt til tolkninger, også et stykke ‘ren’ musikk. Man kan ha godt utbytte av å høre den slik den er. For nye ører – uten altfor mye tyngende musikkakademisk bagasje – kan denne symfonien framstå som en stor opplevelse. Ved siden av den sjette og niende tilhører den den ‘lettere’ delen av Sjostakovitsj’ symfoniske produksjon.
Mariss Jansons er hjemme i Sjostakovitsj. Uansett hvilket orkester han leder kommer han komponisten helt inn på den nakne nerven. Uten hast og stress bretter han komponistens verk ut for oss. I dette opptaket er det London Philharmonic som står for utøvelsen.
Jeg vil ikke legge for mye i dette orkesterets lyrisk-dramatiske legning – det fungerer fire måneder av året også som operaorkester hvor de i hvert fall ikke lider av mangel på Rossini og Mozart – bare nøye meg med å fastslå at vi kan føye nok en praktinnspilling til rekken av Mariss Jansons‘ Sjostakovitsj-symfonier.
Det finnes en lang rekke tidligere innspilinger av denne symfonien. La meg unngå sammenlikninger og fortolkninger – og heller la denne versjonen stå på egne ben, som nitti-tallets mest betydningsfulle utgivelse av den femtende.
Men det er langt mer å glede seg over på denne CD-en. Hans andre klaverkonsert gis en morsom og velkommen tolkning med Mikhail Rudy som solist. Konserten ble skrevet for sønnen Maxim som var solist ved urframførelsen i 1957, som del av fullføringen av studiene ved Moskva-konservatoriet.
Spøkefuglen Sjostakovitsj fornekter seg ikke. Kanskje av denne grunn er konserten breddfull av partier som minner sterkt om Czernys etyder, fingerøvelser som enhver pianist er avhengig av. Den spektakulære invitten i verket og dets lett tilgjengelige form gjør at det på ingen måte tilhører den tyngste delen av hans komposisjoner. Men det er sjarmerende musikk som ikke burde volde særlige kvaler å bli nærmere kjent med.
Vi skal ikke spekulere på hvorfor EMI velger å gi ut to fremragende Mariss Jansons-innspillinger samtidig. Her skal vi bare nøye oss med subjektivt å slå fast at begge CD’ene fortjener ikke annet enn toppkarakter!
