Mariss Jansons: vil (kanskje) revurdere

Før Oslo-filharmoniens konsert i München forriga dagen røpet avtroppende sjefsdirigentMariss Jansons til Dagbladet at han kunne tenke seg å revurdere sin beslutning om å fratre hvis “…jeg ser at virkelig noe blir gjort for å få god akustikk i Oslo Konserthus.”

Men han er pessimistisk, for til nå har ikke noe skjedd og etter hans mening har ikke Konserthusets ledelse noen “peiling” på det de holder på med. Han sier han har holdt på å mase og etterlyse handling i ti år uten at noe er blitt gjort.

Ballen er dermed sparket videre til våre myndigheter. Det er bare politisk vilje som kan redde Mariss Jansons for Norge.

Konserthuset er i sin helhet eid av Oslo Kommune, som imidlertid ikke vil ta ansvar for den oppståtte situasjon. Huset ble imidlertid reist av statlige midler i sin tid og som en rekke andre kulturhus utover landet gitt til regionale myndigheter til administrasjon.

Samme historie vi har sett i Tromsø, Skien og en rekke andre steder gjentas i Oslo – bare med atskillig større konsekvenser. Begrunnelsen for å reise kultur- og konserthus var å gi teater og orkestre et fast tilholdssted. Men realitetene har fort vist seg å bli anerledes.

Vi skal ikke ta opp denne ansvarsfraskrivelsen, fordi det er helt opplagt at lokale myndigheter er altfor fokusert på de mindre ting enn å tenke helhetlig. Skjæring mellom brukshensyn og økonomi kommer raskt i fokus og som i tilfellet Oslo Konserthus kan ikke bygget engang sies å være ferdig. Slik det er i dag kan ikke konsertpublikummet få anledning til å høre et av verdens fremste symfoniorkestre slik det i virkeligheten er – og slik det i disse dager har vist for konsertpublikummet rundt i Europa. Paradoksalt spilte Oslo-filharmonien i går i Musikverein i Wien, et lokale som ikke bare er verdens storstue for konsertframførelser men også en hall hvor akustikken er framragende. Norske kommunale myndigheter burde kanskje tvangsendes til Wien neste gang orkesteret skal spille der for å høre hvordan dette fremragende verdensorkesteret i virkeligheten låter!

Dette er også noe av Mariss Jansons‘ frustrasjon. Han vet hva dette orkesteret kan yte av fremragende spill. Derfor blir han desto mer fortvilet når ingen i Oslo får høre det – eller når musikerne ikke hører hverandre.

Løsningen må være at myndighetene tar ansvar for situasjonen og gjør noe for å beholde dirigenten for Norge. Vi har sagt det før, og vil gjenta det nå, at det er ingen som har betydd så mye for norsk musikkliv – og kultur – som nettopp Mariss Jansons. Derfor bør det være en nasjonale kulturoppgave nr. én å sørge for at han blir i Norge og fortsetter å utvikle Oslo-filharmonien. Kombinasjonen mellom dirigent og orkester er også helt unik i verdenssammenheng. Det er en kjemi som skaper de mest utrolige resultatene.

Kjære kulturpolitikere: skjær gjennom, still Oslo Kommunes begredelige lokalpolitkere i den gapestokken de fortjener å være og gjøre noe for å fullføre byggingen av byens konserthus!