Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5
Kammersymfoni op. 110a
Mariss Jansons med Wienerfilharmonikerne (konsert-opptak) (EMI 7243 5 56442 2 0)
Mariss Jansons er i ferd med å bli 90-tallets Sjostakovitsj-tolker. Nå har han i løpet av knappe halvannet år kommet med innspillinger av hans symfonier – nr. 1 med Berliner-filharmonikerne, 10 og 11 med Philadelphia Orchestra og nå nr. 5 med Wiener-filharmonikerne. Fra før har han høyt kompetente innspillinger av den syvende med Leningrad-filharmonikerne (som det het den gang) og 5, 6 og 9 med Oslo-filharmonien.
Den ti år gamle innspillingen med Oslo-filharmonien var altså moden for en fornyelse. Når han velger Wiener-filharmonikerne som orkester, ser vi tydelig hvordan Mariss Jansons har utviklet seg.
Det er mye bra å si om Oslo-filharmoniens innspilling og særlig om den nesten elektriske stemningen Jansons og orkester skaper i førstesatsen. Dette savnet jeg litt av i den nye innspillingen, men når dette er sagt overtar Wiener-filharmonikerne alle superlativene.
Neppe noe annet orkester – kanskje utenom Berliner-filharmonikerne – kommer opp mot dette orkesteret når det gjelder finstemt klang og dyktig musikerhåndtverk. Det hele lyder så edelt, finslepent og glitrende. Omtrent ikke en eneste liten glipp kan merkes noe sted.
Det er først og fremst spillet som særmerker denne nye versjonen av den femte.
Dernest ser man viktige forskjeller i Mariss Jansons handtering av det musikalske stoffet. Som vi alt har merket på konsertene i Oslo hittil i sesongen har han det siste året nærmet seg ‘gamle’ verk på en ny måte. Et noe roligere anslag og muligheten for hyppigere temposkift preger hans framføringer.
Versjonen med Wiener-filharmonikerne er eksempelvis over fem minutter lenger enn den han gjorde med Oslo-filharmonien. Det er særlig i Largo-satsen at han lar strykerne fordype seg.
Det er også her innspillingens store kvaliteter kommer fram. Mens Jansons i versjonen med Oslo-filharmonien legger vekt på en intenst vibrerende førstesats, lar han utladningene komme for alvor i tredjesatsen med Wiener-musikerne. Dermed trer også kontrasten til den militante sistesatsen klarere fram og symfoniens mange skiftende stemninger og fasetter blir mer interessant.
Innspillingen bygger på konsertopptak i Musikverein 10.-13. januar i år. Dette skjemmer ikke på noen som helst måte. Ikke et eneste sted framkommer unødige lyder, kremt eller hoste fra det inntil det hysterisk bornerte Musikverein-publikummet. Derimot har opptaket med seg det som konserter ofte gir: levende spontanitet, varme og konsentrasjon.
Innspillingen har som tillegg Barshais orkestrering for strykere av hans åttende strykekvartett, kalt Kammersymfoni nr. 1 fordi Barshai fulgte opp med en Kammersymfoni nr. 2 som var en tilsvarende orkestrering av strykekvartett nr. 10.
Nettopp fordi Wiener-filharmonikerne eier de eminente musikerne de har, holder denne versjonen seg uten å falle ned i intetsigende kitsch – som vi dessverre ofte opplever når slike ‘orkesterversjoner’ gjøres av kammermusikk.
Den femte symfonien er Sjostakovitsj’ mest spilte, komponert i en periode under Moskva-prosessene hvor han var blitt utsatt for hard kritikk fra kommunistpartiet for sin ‘dekadente’og ‘modernistiske’ musikk – som blant annet framkom i operaen Lady Macbeth fra Mzensk.
Med den femte symfonien vendte Sjostakovitsj bokstavelig talt tilbake. Han ble ikke bare rykket opp på pidestallen igjen som nasjonens fremste komponist – han nøt faktisk også godt av å ha Stalins gunst, noe som kom godt med i tider hvor harde utrenskninger var på gang.
Den femte symfonien er ikke noe stalinistisk verk. I den grad styresmaktene og partiet i Sovjet elsket dette verket, er det av samme grunner resten av verden gjør det: som en av den symfoniske litteraturs absolutt viktigste verk noensinne.
Mariss Jansons skjemmer oss derfor ikke bort ved å servere en kompetent innspilling av den femte hvert ca. tiende år – som Karajan hadde for vane med de viktigste symfoniene til Beethoven, Bruckner og Brahms. Med en slik endret oppfatning av verket, tåler vi utmerket godt å ha Sjostakovitsj nr. 5 med Mariss Jansons i to versjoner. Og gjerne en ny en – om noen år.
I tillegg låter det da også så vanvittig flott. Med litt mer entusiasme, spenning og elektrisitet i seg kunne denne innspillingen kanskje måle seg med det som etter vår oppfatning er tidenes fremste av denne symfonien: Warzawa-filharmonikernes med Rowicki fra snart 40 år tilbake.
Men i klangbildet er de uovertrufne.
 |
