Oslo Konserthus 2.3.2005 Markens Grøde, norsk film fra 1921 etter Knut Hamsuns roman
med: Amund Rydland – Isak, Karen Thalbitzer – Inger, Gunnar Sommerfeldt – Lensmann Geissler, Ragna Wettergreen – Gamle Oline, Siljusson av Terna – Lappen Os-Anders, Ernst Vaumund – Aksel Strøm, Sigurd Berg Bruland – Brede Olsen, en bondegutt, Inger Sommerfeldt – Barbro, Sesse Schanke – Hansine, Isaks og Ingers datter, Almar Bjørnefjell – Elesius, en ung bonde, Sigurd Røvatn – Sivert, Sigurd Eliasson – En bondegutt, Regi og manus Gunnar Sommerfeldt, foto: George Schnéevoigt, Filmmusikk: Leif Halvorsen redigert av Bodvar Moe
Oslo-filharmonien Dirigent: Frank Strobel
Dette var litt av en begivenhet! Markens grøde, for første gang oppført offentlig utenom i filmklubbregi på over åtti år og med det orkesteret som var forutsatt for filmens framførelse. Det vil si, atskillig større enn de tredve som Leif Halvorsen (1887–1959) satte i sin tid som minimumsbemanning for filmorkestreret.
Da Markens Grøde fikk Nobelprisen i litteratur ble det satset stort på å lage en norsk film av den. Dansk instruktør, Gunnar Sommerfeldt, ble hentet inn og daværende førstefiolinist i Nationaltheatret orkester Leif Halvorsen, ble spurt om å lage musikken. Og nå tenkte man ikke på ordinær stumfilmmusikk for piano, her skulle hele orkesteret tas i bruk slik det foregikk på de store scenene.
Lite ble spart på for å gi filmen den ramme som et storverk fortjener. Derfor var det synd at forholdene ikke gjorde det mulig med flere framføringen enn premieren, man kunne jo ikke dra land og strand rundt med et helt symfoniorkester for å spille film på lokalet! Filmen er nå klippet sammen av deler av det som senere ble funnet i USA og Nederland etter at man i mange år trodde den var gått tapt for alltid. Det er denne versjonen som vises her. Minuset er at ca. tyve minutter av filmen er gått tapt, disse bitene har ikke latt seg oppspore noe sted.
Derfor har vi denne helt unike filmen servert på nytt i jubileumsåret 2005. Vi får tenke på at den gangen i 1920 var norsk film helt på baby-stadiet. De økonomiske ressursene strakk ikke til for stumfilmproduksjon, i motsetning til Danmark og Sverige. Derfor ble det også Gunnar Sommerfeldts fortjeneste at denne filmen ble til. Han skrev om boken til et filmmanus, registrerte den og spilte selv i en av hovedrollene som lensmann Geissler. Han investerte også ufattelige 250 000 kroner i produksjonen.
Filmen gjør et stort inntrykk. Mye av stemningen i romanen er i behold, særlig i Isak Sellanraas møte med ødemarka og hans veldige nyreisningsarbeid. Grunntonen er der, mot slutten beveger filmen seg over til et større plan. Flere historier og personer blir involvert, nå kan man også oppleve den som menneskehetens kamp med naturen for å skaffe seg noe å leve av, men i større forhold som industriutvinningen av kobber i fjellene.
Store naturpanoramaer åpner filmen og vi fengsles av den brede bildebruken. Dialog er det selvfølgelig ikke, musikken blir gitt den rollen. Følelsene skal tolkes og gi innhold.
Her opplever vi mesterskapet. Leif Halvorsen har skrevet musikk som hever den langt over det som var vanlig i tidens stumfilmer. Han har gitt noen av hovedpersonene ledemotiver og disse motivene går igjen og igjen. Musikken ved filmens avslutning, dobbeltbryllupet på Sellanraa, blir sittende lang tid etterpå. Også fordi siste scene ved fossen gjør uavkortet bruk av Hamsuns tekst. Musikken er redigert av teatermusikeren Bodvar Moe som i mange år var ved Nordland Teater i Mo i Rana.
Noen av tidens fremste skuespillere medvirket. Amund Rydland som Isak Sellanraa har skikkelse og pondus som nyrydderen. Som den onde Oline fikk vi se Ragna Wettergreen.
Jeg vil ikke påstå at Leif Halvorsen var forut for sin tid. Men åpningen av filmen er så lik det Korngold presterte 15-20 år senere at det er forbløffende: brede orkestermalerier med landskapspanoramaet brettende ut. For Hollywood ble dette nærmest en sjanger, slik skulle filmer åpne. Rart å oppleve at en norsk komponist allerede i 1920 så det som senere filmkomponister satte som standard og fikk sin Oscar for. Bare at her er kaktusen på prærien byttet ut mot landskapet i Rana.
Leif Halvorsen var kapellmester på Opéra Comique og hadde også vært førstefiolinist i Nationaltheatrets orkester, det som senere ble Filharmoniske Selskaps Orkester, idag Oslo-filharmonien. Han var fram til sin død i 1959 en ledende skikkelse i norsk musikkliv, men mest som utøver, orkestermusiker og dirigent. Komponistgjerningen ble det så som så med. Denne filmmusikken må kanskje regnes som det mest betydeligste han har gjort. Flott at musikken nå er hentet fram igjen!
Frank Strobel er en mye brukt dirigent for filmmusikk. Han dirigerte tidligere her i Oslo ved framførelsen av Panserkrysseren Potemkin, Fritz Langs Metropolis og ved Chaplin‘s City Lights.
En stor aften!
